Intervju: Superfamily
Møt meg et sted hvor vi kan spise, jeg er sulten’, sto det i meldingen fra Steven i Superfamily. Oj, Superfamily er jo store rockestjerner nå, jeg har ikke råd til å spise på Grand Café eller Theatercafeen. ’Møt meg på Burger King’, sto det i neste melding. Hva faen?
Det har kun gått en eneste vei med Superfamily siden de startet opp for noen år siden. Da var det konserter på Skuret og Gamla som var helgenes høydepunkt, og de måtte bryne seg på coole bedrevitere som fnøys av danserne og tullballet deres deres. Nå, når vi teller 2007, så har de gitt ut to studioalbum, skal være headlinere på Rockefeller, og har vært på VG-lista i 15 uker. Og jeg som trodde jeg var cool, jeg får tygge i meg de conversene mine ass…
-Jeg husker fortsatt en av de første konsertene dere spilte, når dere var unge, naive og usikre. Den tiden dere aldri får tilbake vet du. Hva tenker du om den tiden nå? Føler du at det har gått fort for dere? For fort kanskje?
-Det har jo gått fort, absolutt, men jeg syns absolutt ikke at det har gått for fort. Det føles kanskje at det har gått så fort med oss, fordi vi på en måte har gitt ut skiver ganske fortløpende. Vi ga jo først ut en Ep, så et album rett etterpå, og nå kom ’Warszawa’ i våres. Vi har jo faktisk holdt på i noen år nå.
-Ja, du sier noe der. Det er kanskje det at dere alltid er der, slik at det føles som at jeg er med på alt dere gjør. Kommer det kanskje en ny skive sbart nå da..hehe.
-Vel, det er ikke så langt fra sannheten, eller, det er det jo da. Men vi har veldig lyst til å gå inn i studio så kjapt som mulilg, kanskje mot jul, og så gi ut en skive i 2008 igjen. Men dette er bare meg som prater da, har ikke planlagt noe videre egentlig.
-Men dere driver å skriver låter?
-Neeeei, eller vi prøver jo. Men når du nettop har gitt ut en skive, så blir det litt teit å skulle begynne å skrive låter igjen. Da har du liksom nådd klimaks med den skiva, og skal spille konserter på den. Da blir det vanskelig å skulle prøve å toppe den med en gang igjen.
-Hvem av dere er det som tar seg av låtskrivinga egentlig? Er det en felles greie?
-Kim (synth) og Martin (gitar) har hjemmestudio, så de lager de fleste låtstrukturene. Før så bodde de til og med sammen, så lagde de flere ting sammen, men nå lager de skisser til låter, så kommer jeg over å hjelper til med melodiene, og så tar vi derfra.
-Høres bra ut, men når dere sitter å tukler med maccene deres, roper inn i en mikrofon i en stue i en bygård, og sitter i sofaen å digger til en trommemaskin og en gitar. Tenker dere da at dere har en hit gående? Får det er jo radiohitter som er blitt viktig for norske band, ikke sant?
-Det å få en låt på radioen var faktisk helt essensielt for oss, for…
-Ja jeg husker jeg så dere masse før dere fikk ”Taxi Dancing” på radioen, og da var det ikke all verden med folk på konsertene, men etter den låta, så begynnte klubbene å fylle seg opp. Merket dere noe til det.
-Ja absolutt. Vi merket jo at det kom flere folk på konsertene, men det skal nevnes at ”Taxi Dancing” solgte ingen skiver for oss. Vi så på salgstallene, å begynte å bli litt bekymret. Men da vi slapp ”It’s A Lie”, så begynte ting å skje. Da begynte vi å selge skiver. Men det er ingen som husker den, det er ”Taxi Dancing” folk husker. Rar greie det der.
-Og hvor viktig var det for dere at ”The Radio Has…” ble spilt mye på radio?
-Som sagt, så er det alltid viktig å få en låt på radioen. Men man kan jo aldri vite om en låt blir en hit. Men vi merket at noe måtte gjøres. Vi kan jo bruke myspacen vår som en fin målestokk. Når vi ga ut førsteskiva, så var det en jevn strøm med folk innom, men før ”The Radio Has…” kom ut nå, så var vi nede til 30-40 views om dagen, og det er ikke så veldig mye. Så det viktigste var egentliig å få en låt ut. Vi ga faktisk ut den låta før mesteparten av låtene til albumet var spilt inn.
-Ja?
-Ja, vi stresset utrolig med å få ”Warszawa” klar før sommeren. For hadde vi ikke klart det, så hadde dette året egentlig vært kjørt. Da hadde vi ikke fått spille noen festivaler, og vi hadde måttet vente helt til nå med å gi den ut. Og det er tross alt i sommer vi virkelig har fått spredd ordet om Superfamily.
-Jeg ser for meg dere løpe rundt som hodeløse høns i studioet…med danserne bak selvfølgelig!
-Ja vi stresset som et helvete, virkelig. Men vi klarte det.
-Og hvordan er det å drasse rundt på seks andre bandmedlemmer? Blir det ikke litt mange kokker innimellom?
-Nei ikke i det hele tatt, det er faktisk først nå jeg virkelig føler at vi har blitt en enhet på scenen. Alle i bandet har klare oppgaver, danserene har fått flere oppgaver, og vi vet alle hva vi skal gjøre til enhver tid. Hvis jeg føler jeg har driti meg ut, så trenger jeg bare å snu meg å se på en av de andre, så vet de hvilket smil de skal gi meg hvis de mener, ’det er ok Steven, du gjør en kjempejobb’, eller, et smil som sier, ’der dreit du deg ut’. Det er deilig å ha en slik komunikasjon på scenen.
-Litt som et ekteskap…eller, partnerskap blir det her kanskje..heh.
-Kom igjen…
-Altså, før så syns jeg egentlig ikke noe særlig om dere. Jeg skjønner selvfølgelig nå at jeg var for kul for mitt eget beste, men jeg klarte liksom ikke å ta dere helt seriøst. Dansere, innøvde moves, uniformer, og greier. Skjønner du hva jeg mener, eller er jeg bare tjukk i huet? Jeg elsker dere nå da…heh…heh?
-Haha, ikke noe stress, vi hørt mye verre ting en det der. Men til det du nevner, så er det mange som har sagt akkurat det der. At vi er et ’morroband’. Men hva er egentlig det da? Det er folk som kom bort til oss å sa at det var så gøy at vi var så ironiske. Men det syns jeg er litt rart. For vi er jo ikke ironiske. Det er stor forskjell på det å være ironisk, og det å bruke humor. Ta foresempel ”Teens In the 70s”, er vi ironiske når vi synger det? Var Bowie ironisk da han sang at han villle danse med en jente på stranden? Tror ikke det. Og Frank Zappa, som jeg er veldig, veldig fan av, jeg tror aldri han ble beskyldt for å være ironisk heller…
-Gjorde han ikke? Hmm… Neida, jeg skjønner, og jeg må si at jeg virkelig repekterer det dere gjør da, men jeg tenkte bare å høre hva dere mentee om den saken. Jejeje.
-Vel, det har som sagt vært veldig hektisk, og vi lærte jo en del fra den tiden vi tilbrakte i studio med den forrige skiva. Men det er rart hvordan folk oppfatter skiva syns jeg. Da vi var ferdig med den, så følte jeg at vi hadde laget en veldig mørk skive, men de fleste jeg snakker med sier at dette er åttitalls partypop.
-Du er ikke så deppa du, kanskje?
-Tydeligvis ikke.
-Og så til denne superprodusenten, for det er jo det han er. Kåre Vestrheim. Hvordan kom dere i kontakt med han?
-Det var litt sånn gjennom en venn av en venn. Han fikk tak i en demo av oss, og så fikk vi plutselig en tekstmelding om at han ville lage en skive med oss. Sånn var det.
-Enkelt og greit. Hvorfor får aldri bandene mine sånne tekstmeldinger. Merkelig…
-Skal jeg være helt ærlig, så visste jeg faktisk ikke hvem han var. Rent bortsett fra at han hadde spilt i Locomotives.
-Haha, det er der jeg har han fra også. Husker første gang jeg begynte å høre navnet hans igjen, så måtte jeg sjekke inne i Locomotives skivene på Platekompaniet om det var samme fyren.
-Men han har hatt veldig mye å si for oss. Herregud det å være produsent, det unner jeg ingen altså. All, all, absolutt all ære til de som er det. Det må være mange produsenter går livredde hjem fra byen, og lurer på når et band de har jobbet med skal kaste seg over dem og gi dem juling.
-Er det så ille.
-Man blir jo herset med da. De endevender låter, legger på ting man ikke vil, bytter om på vers og refreng, og kjører på. Men når det gjelder oss, så har han alltid hatt rett. Det er veldig behagelig å ha Kåre der.
-Hva gjør han når han er i studio med dere?
-Vanskelig å si, for han gjør så mye. Men han tighter opp soundet vårt, noe som er veldig viktig. Han bringer fram det beste i låtene kan man si. Det er veldig fett når du står å tar nytt take, etter et nytt take, fordi han står å pusher deg. Og til slutt så klarer du det han har visst du skulle klare hele tiden. Da er det kult å ta med seg skiva hjem til kompisene sine, å si, ’Hør her a, dette er det jeg som spiller’.
-Kjenner følelsen. Deilig. Hvordan er det med powerpoint-presentasjonene nå? Før var dere jo veldig opptatt av at alt skulle være så nøye planlagt. Hva dere hadde på dere, hvordan dere lagde låter og så videre. Er dere litt rundere i kantene nå?
-Du kan vel si det kanskje, men vi har fortsatt noen regler vi overholder. Vi skal fortsatt ikke bruke sjuer akkorder.
-Stemmer det, det var en regel dere hadde. Dere holder på den altså.
-Jada, der vi ganske strenge. Vi bruker alle slags andre akkorder da, maj7, seksere og niere, bare kom med det. Men det finnes selvfølgelig noen unntak da. Faktisk på ”Teens In the 70s”, på mellompartiet der. Så har vi sjuere.
-Jøss, en milepæl.
-Ja, vi satt der, og lurte på hva vi skulle gjøre med mellompartiet, og så var det noen som sa. ’Gutter, hva med å legge litt rhodes (etter å spilt musikk i noen år, så har jeg skjønt at rhodes er et slags piano/synth…ikke spør mer om det. Ok?) over dette partiet? Og når vi la de sjuerne over der, da var det så deilig. Det føltes helt fantastisk. Litt sånn som hvis man tar en sigg, etter at man ikke har røyka på lang tid.
-Digg med sigg etter ligg. Det har jeg lært, jeg røyker seff ikke. Er jo ikke rockestjerne. Ennå.
-Men den eneste regelen vi egentlig har, er at vi ikke vil gi ut noe som er middelmådig. Det har sikkert alle band, men vi prøver virkelig å ikke gi ut noe som er dårlig, vi bruker mye tid på å gå gjennom dette. Det er fullt mulig vi gir ut noe som er middelmådig, men vi prøver iallefall.
-Slapp av, dere har ikke gjort de ennå. Jeg skal si ifra jeg. Men du, når jeg og Martin i Furore sto å så på dere under Øyafestivalen, så kom vi fram til at dere har potensiale til å bli et flott stadionband. Dere trives på større scener?
-Joda, jeg syns vi takler store scener bra jeg, vi som er så mange I bandet fyller jo også ut en stor scene ganske bra. Men når du nevner Øya, så må jeg bare si at det var en krisedag for oss. Virkelig.
-Ja det stemmer det. Husker du sa noe om det under festivalen, men mener å huske at vi begge var litt i tåka da. Hva skjedde egentlig?
-Dette høres kanskje ikke så viktig ut, men vi reiste til øvingslokalet for å hente alt utstyret, og da oppdaget vi plutselig at trommemaskinen vår var borte. Og den er HELT essensiell for liveshowet vårt. Vi hadde programmert masse trommetracks der.
-Hva hadde skjedd? Hadde noen tatt den?
-Vi deler jo lokale med et par andre band, så det var sikkert noen som trodde at det var deres. For et par uker etterpå, så var den plutselig tilbake. Men uansett da. Når vi oppdaget at den var borte, så ble vi lett paniske. Men vi kjørte ned til en musikksjappe, kjøpte ny maskin, for en ikke helt ubetydelig sum (jeg tipper et totall med fire nuller bak), og programmere alt på nytt. Vi gikk på scenen på Øya, uten å ha prøvd med de nye trommene. DET var skummelt det! Vi var livredde.
-Hah, skjønner det da. Ser for meg ansiktsuttrykket ditt på scenen, hvis alt bare hadde fucka seg (fucke seg = follo-slang)
-Det kunne blitt festlig for å si det sånn, men når det kommer til store scener, så vil jeg si at det hjalp veldig å være med på denne VG-liste turneen. For da spilte vi på store scener hele tiden, og vi lærte å kommunisere med publikum. Og der lærte vi blant annet at vi må gå mye på scenen. Nå går jeg jo rundt der oppe hele tiden. Og man må liksom se på publikum hele jævla tiden. Se flest mulig folk i øynene. Under Øya-giggen, så hadde jeg øyekontakt med en fyr, og han skulle akkurat til å gjespe, og da sa jeg ’Ikke gjesp nå…’ inn i miccen. Da ble han ganske satt ut. Han gjespet ikke heller forresten.
-Hehe, tror jeg hadde blitt det selv. En kar som står på scenen å overvåker deg liksom. Men dere har jo vokst dere store og fete nå. Føler dere at dere en med i en klikk i musikkscenen i Oslo, eller Norge for den saks skyld. Eller føler dere at det er et slikt miljø i Norge i det hele tatt?
-Nei, egentlig ikke. Tror vel egentlig ikke at det er så mange grupperinger innenfor Oslo, tror det er mer åpent nå enn før, kanskje? Men hvem vet, kanskje jeg bare tror det ikke er noen gjenger bare fordi vi ikke får være med i noen? Det sitter sikkert noen karer i levis 501 på Last Train og snakker dritt om Superfamily. Men det er ikke sånne ting vi kan bry oss om.
Men faktisk, på denne VG-liste turneen, så ble det litt sånn gjenmentalitet. For da spilte vi med så mange forskjellige folk. Da var det liksom han idol-gutten der, og hun idol-jenat der…
-Og hun glamour-modellen der. Ikke mist. Viktig at alle representert.
-Jah, men da var det litt sånn når for eksempel Samvirkelaget var med noen dager, så var det veldig befriende å henge med de og drikke øl. De kommer liksom fra samme miljø som oss da.
-Apropos miljø, hvor er det dere henger når dere går ut. Jeg syns jeg aldri ser dere ute?
-Haha, vi henger KUN på Mono faktisk. Kun. Det er nesten litt flaut.
-Da skal jeg begynne å henge der oftere. Skjønner det. En liten sak som jeg har stusset litt over, og her skal jeg kanskje fornærme noen her. Men hvem har designet coveret deres?
-Der er jeg faktisk helt uenig med deg. Jeg er faktisk helt utrolig fornøyd med det designet der. Det er faktisk nesten det jeg er mest fornøyd når det gjelder skiva. Og vi brukte masse tid på akkurat det. Skiva var jo ute i butikkene en dag for sent, og det var på grunn av at vi var uenige om fargenyansene på coveret.
-Og jeg som bare trodde det var et svart og hvitt cover.
-Neida. Og det passer perfekt i en butikk. For når man ser det på nært hold, så kan det virke litt blurry. Men når man ser det på avstand, så står det klart og tydelig Superfamily, med stor skrift. Perfekt.
-Ja, da skal jeg gi meg jeg. Jeg prøver å fornærme og fornærme, men det går aldri. Så bra. Men nå begynner det å nærme seg slutten her, men jeg har et spørsmål igjen, og det er kanskje det viktigste også. For jeg så på et bilde av deg i VG at du sto med et skateboard. Og dette er viktig, ettersom jeg spiller i et band som er bygd mye rundt skating (les;Nomber5s)(Hei, ikke egenreklame! Red.Anm). Ikke det at jeg kan dra så mye som en ollie, men skater du?
-Joda, jeg skater litt. Jeg var vel mye mer aktiv før i tiden, men når jeg får sjansen, så slår jeg til. Men det er litt mer sporadisk nå ja. Jeg fikk faktisk en kneskade på scenen når vi spilte i Tromsø, så jeg har måttet ta det litt rolig. Uansett så er Kim livredd for at jeg skal skade meg, så det er ikke alltid jeg får lov. Haha.
-Ja det er kanskje litt flaut å matte avlyse en gig på grunn av en skate-skade…nei, det er egentlig kult det. Liksom, ’Hva har du gjort a?’, ’Nei du skjønner, jeg dro en maaad mean 360 flip ned fra et eller annet høyt sted’, og folk bare, ’Woooow’. Liksom da…liksom.
-Eh ja, men jeg syns det er dødskult med festivaler som har en minirampe. Da har man også en grunn til å holde seg edru, man kan skate istedenfor. Vi spurte faktisk festivalledelsen på Malakoffestivalen om de kunne ha en miniramp der. Og da fikk vi skikkelig tyn.
-Hæ? Hvorfor det?
-Ja det var helt sprøtt. De sa at det var uaktuelt, og at de var imot skating og forsåvidt hesteveddeløp også.
-Ok, han sammenligner skating og hesteveddeløp altså. Oppegående fyr det der.
-Jeg tror ikke vi spiller der igjen for å si det sånn. Eller, kanskje vi gjør det. Men da skal vi ha en veddeløpsbane på raideren.
Cheeseburgeren og løkringene er fortært, intervjuet er slutt, og jeg har blitt litt oppdatert på hva som har skjedd i Superfamily sin verden de siste månedene. Beviset på at Superfamily er blitt store, er at de headliner Rockefeller 5.oktober. Ta og kom dere dit, disse gutta blir svære ikke sant, og så hyggelige de er da.
Andreas Milde