Sounds like violence ble for min del en av fjorårets store overraskelser og aller triveligste musikalske bekjentskaper, til tross for at EP’en deres ”The Pistol” kom allerede i 2004. ”Jævla nepe-skribent, heng med i svingen’a!” tenker sikkert hard-core fansen, men føkk dere; bedre sent enn aldri, ok?
Bandet kommer fra Båstad langt sør i Sverige, en by som har mye til felles med for eksempel Tønsberg; en søvnig havneby med rimelig få fastboende, men som dobler innbyggertallet om sommeren takket være festkåt overklasse fra storbyen. Resten av året var det heller ikke så mye å glede seg over, så Andreas Söderlund, Philip Hall, Daniel Teodorsson og Daniel Petersson tok til vettet i 1993 og startet bandet Limepit. Inspirert av grungebølgen og særlig band som Nirvana, Blind Melon, Guns ’n’ roses og Afghan Whigs startet gutta ferden mot det som i dag er SLV.
”The Pistol” viser et band som er preget av sterke melodier, antihelt gitarføring, og angstfyllte tekster som tidvis nærmer seg vibben til landsfrendene i Broder Daniel, men med mye mer energi. Men en av de mest karakteristiske trekkene til SLV er vokalen til Andreas Söderlund som er noe av det mest desperate og penetrerende siden date-rape og fulle FrP-ordførere. Denne fyren besitter en evne til å blåse liv i tekstlinjer på en måte som kun er de virkelig store forunt, og vil få enhver lytter med et snev av empati til å synes oppriktig synd på fyren. Knapt noen har greid å naile følelsen av å snuble dritings og misfornøyd hjemover fra byen bedre enn denna karen her!
Som Furore’s utsendte var det bare rett å rimelig å spørre Söderlund om hvor all desperasjonen kommer fra:
”Da vi startet med musikk i 93 gjorde vi som de fleste andre som startet på den tiden, og spilte Nirvana-covere. Vi elsket grunge og annen rock og de fleste bandene som vi var fans av på den tiden hadde en veldig desperat vokalstil som også ble tilfellet i SLV. Sånn jeg ser det er det ikke alltid riffene våre som er så desperate, mer måten jeg synger på. Som person er jeg ikke spesielt sint eller desperat, så det kan ofte være vanskelig å skrike og høres såpass sint ut.”
Nevn noen band som inspirerer deg.
”Jeg elsker Afghan Whigs, men er også en stor fan av tidligere Motorpsycho. Ellers går det mye i pop som for eksempel Flaming Lips, Built to Spill og sånt. Noe av det beste jeg har hørt de siste årene er The National som jeg oppdaget i fjor. Den skiva er noe av det beste som har kommet siden Black Love med Afghan Whigs i 1996! Men nå om dagen går det mye i gammel Dylan og Neil Young og nyere helter som Sigur Ros, Arvo Pärt og Notwist.”
I Sverige er nok Söderlund bedre kjent som frontfigur i bandet Niccokick som har hatt en større suksess kommersielt enn SLV, skjønt det ikke har manifestert seg som noe levebrød enda. Selv beskriver han forskjellen mellom de to prosjektene som dur og moll; SLV er dystrere mens Niccokick har en glattere og mer poppete overflate med angsten liggende lenger under.
Men hvordan er prioriteringen mellom de to prosjektene?
”Sånn roughly prioriterer vi det prosjektet som det er mest interesse rundt. Det sier seg selv at om man er på turne i Tyskland med SLV er det ikke mye krutt igjen å legge på Niccokick, men det ville aldri komme på tale å legge det ene bandet brakk for å legge all energi på det andre! Jeg har alltid likt mye forskjellig musikk, og liker å lage hardere så vel som softere låter, men grunnen til at vi har to band er at jeg syns det blir bedre når man holder ting renere og ikke blander alt for mange stiler inn i ett og samme prosjekt.”
Våren 2006 er det allikevel SLV som står høyest på timeplanen med bl.a. innspillingen av debut-langspilleren i tillegg til et par konserter, også i Norge i februar.
Hvordan kommer skiva til å låte i forhold til EP’en?
”En del av låtene kan nok minne om de fra ”The Pistol”, men en stor forskjell er at det nye materialet ble skrevet over en mye kortere periode andre, og en del av det har blitt hardere og mer rett fram. Nesten som Nirvana-låter. Andre låter kan man sikkert høre gammel Motorpsycho i også. Vi må jo utvikle oss som band og ikke bare stå og sparke i den samme dritten hele tida, så selv om låtene på ”The Pistol” føltes helt riktige å gjøre da er det ikke sikkert vi ville gjort det samme igjen.”
Når slippes skiva?
”Vi holder på og dealer en lisensieringsavtale nå, og så snart den er klar går vi i studio, så vi håper å ha den ute til september 2006. I.o.m. at EP’en kom i mars 2004 er det kanskje ikke helt optimalt sånn markedsføringsmessig, men sånn får det heller bli når man har flere prosjekter på gang, hehe! Jeg elsker musikk så mye at det er sjukt!”
Hvem skal produsere den?
”Vi har tatt kontakt med Death Prod som bl.a. har gjort Motorpsycho’s ”Trust Us”, men vi har dessverre ikke fått noe svar enda. Det er kjipt for vi vil veldig gjerne ha ham, og for å være helt ærlig så har vi ingen nummer to på lista heller. Hvem vet, kanskje vi ender opp med å produsere den selv sånn som med EP’en?”
Hvordan blir det med turnering og sånn når den kommer?
”Planen er å turnere høsten 2006 og våren 2007, men det er vanskelig å si. Vi får se hvordan interessen er blant folk og arrangører.”
Dere har jo signert med ikke lite kredible Deep Elm Records i USA som bl.a. har undergrunnshelter som Appleseed Cast og Planes Mistaken for Stars i stallen, men hvordan funker det å være på et selskap som ligger så langt unna fysisk?
”I dette tilfellet er nok avstanden mer en fordel enn en ulempe. Deep Elm er et jævlig krevende selskap, og vi kommuniserer med dem via mail flere ganger i uka, og jeg tror faktisk ikke vi hadde orket en sånn intensitet hvis selskapet i tillegg lå i Sverige.”
Sånn helt på tampen, har du noen tanker om den svenske musikkscenen sånn den er i dag? Noen band du vil anbefale, eller som du mener har fått for liten oppmerksomhet?
”Det svenske klimaet føles ganske varmt om dagen. Det er jævlig mange band i Sverige for tiden, og mange av dem er faktisk bra også, så det er hard konkurranse. Band som Mando Diao og Millencolin er jo større på sine steder i utlandet enn de er i Sverige. Også har man band som Sounds like violence som også er godt likt i store deler av verden, men i en litt annen skala. I tillegg har det vokst fram en stor elektroscene med band som The Knife, Radio Dept, Sofie Rimheden og Tought Alliance i spissen. Ellers er det jo singer songwritere som Josè Gonzales som gjør det bra, og damene kommer sterkt etter med artister som Anna Ternheim og Hello Saferide (som Söderlund har produsert skiva til red.anm.). Av mindre artister vil jeg særlig anbefale Nooners som er et band som slapp en skive i 1998 som alt for få har hørt. Fantastiske greier!! Og selvfølgelig det tredje prosjektet mitt Iamuse (myspace.com/iamuse) som også har fått alt for lite oppmerksomhet. Bra saker det og!”
Pass nå for alle andre enn Guds skyld å få med deg SLV når de gjør sine første konserter i Norge i slutten av februar! Ta med søster, bror, kone, mann, venner, hund, kvikk lunsj, pølser på termos og feststemte øreganger og support ett av de flotteste svenske banda på mange år. Dette blir vakkert!
Sounds like violence blir å se på følgende steder i februar:
Torsdag 23.februar: Paragrafen, Oslo
Lørdag 25.februar: Rock Bottom, Oslo m/ Cherry Corvette + Syracus
Ordet i gata di skal ha det til at det jobbes med flere konserter, men ingenting skal være klart i skrivende stund, så følg med!
Jaguar Wrong