6.september 2007:
Intervju: Besnard Lakes
Jeg begynte endelig å føle meg litt sexy, da jeg var nødt
til å forlate The Go Team! på Enga-scenen. Jeg hadde såvidt
startet å vugge litt på meg, tulledanse på den måten
selvhøytidelige gutter gjør når de egentlig vil slå seg
løs. Men nå måtte jeg stikke. Besnard Lakes ventet på meg.
Eller i det minste én av dem,- ektemannen i ekteparet som
utgjør grunnpilaren i bandet: mr. Jace Lasek. Sittende
henslengt i en småfattig lenestol i intervjuområdet, med et
bredt glis om munnen. Faen, har jeg noe mellom
tennene…?
Yes, du ser blid ut. Har dere hatt en fin sommer?
- Åja. Tidligere i år turnerte vi rundt i USA i tre uker,
deretter gjorde vi noe Canada-greier, og så var vi her
– vel ikke akkurat HER – men i Europa (easy
mistake) i mai en gang. Frankrike, Benelux, rundt i
Storbritania. Når vi har gjort oss ferdige her, så tenker
jeg meg på ferie. Til Besnard Lakes.
Besnard Lakes? Så det er altså et ekte sted, ikke noe dere
har funnet på? Hvor ligger det?
- Vel, hjembyen min,- (her var jeg selvsagt sikker på at
han sa Vagina, men jeg skjønner jo at det ikke stemmer.
Antar hjembyen hans heter noe sånn som Vergina eller
Virgina) Vergina, ligger utpå Canadas prærie, godt utenfor
allfarvei. I nærheten ligger Besnard Lakes, minst ti timers
kjøring fra den amerikanske grensen, langt, langt opp i
landet, og er utrolig flott. Du føler at du er det eneste
mennesket i verden. It’s awesome man.
Høres befriende ut. Men la oss prate litt om konserten
deres her på Øya-festivalen. Jeg har hørt masse på skiva
deres, og jeg var litt bekymret for at den rolige, vakre
lyden fra plata skulle gå tapt oppe på scenen. Men det
funket jo faktisk dritbra?
- Det er hyggelig å høre. Vi prøver å rocke fra oss så godt
vi kan.
For dere har jo litt deres egen lyd. I motsetning til mye
av den andre canadiske indie-rocken, så roer dere det hele
enda et hakk ned? Selv om dere jo er én eneste stor
lykkelig familie der oppe?
- Jeg tror det er noe av det mest interessante med
Montreal, - at det egentlig ikke har noen bestemt sound.
Det er ingen kollektiv musikalsk bevegelse som foregår.
(jeg tenkte med meg selv at jeg kunne være tilbøyelig til å
være litt uenig her, men jeg bet det i meg). Bare massevis
av folk som lever billig og lager fet musikk. Det er ikke
bare en haug med Arcade Fire rip offs. Mange liker å
sammenligne Wolf Parade og Arcade Fire, men jeg synes ikke
de er i nærheten av å ligne hverandre. Det er faktisk folk
fra store deler av Canada som har slått seg ned i Montreal
for å lage musikk.
Og en del av disse folkene er godt bekjente av deg?
- Jada. Mye på grunn av studioet jeg eier i Montreal, det
har gitt meg muligheten til å møte masse fine folk. Det er
lite ego-virksomhet, vi er alle hyppe på å hjelpe hverandre
og bidra. For eksempel fikk vi hjelp av Chris Seligman fra
Stars på skiva. Han er fantastisk på franskhornet. Noen fra
Godspeed You Black Emperor stilte også opp, det hjalp
veldig på den orkestrale delen av skiva. Vår egen Nicole er
en glimrende moderne komponist, og det er hun som har
arrangert alle strykerne og blåserne osv. Men vi kjenner jo
bare et begrenset utvalg musikere, så vi måtte la
instrumentene som spilte de forskjellige delene bli bestemt
av omgangskretsen vår. Sånn sett er det litt tilfeldig at
lyden på skiva ble som den ble. Én del ble opprinnelig
skrevet for obo, men obo-vennen vår kunne ikke møte, og et
annet instrument måtte overta. Og live må jo alle disse
delene spilles av synth eller gitar. Vi kan jo ikke drasse
med oss et helt orkester verden rundt…
Og med fiolin-bue på gitaren, så blir det jo en ekstra
artsy touch på det hele?
- Ha ha! Ja det ser ganske artsy ut, men det har en veldig
bra effekt. Mye av stryker-følelsen kan gjenskapes live.
For det er jo du som skriver det meste av musikken?
- Ja, det meste er det jeg som står for. Tekstene også. Så
slipper jeg bare bandet til i studio etterpå, og lar dem
leke seg med det jeg har skissert. Det blir en felles greie
til slutt. Olga lager mye av musikken hun også.
Akkurat, og det er dere to som er gift, eller tar jeg feil?
- Det er helt riktig. Steven og Nicole er også sammen,
så…det er farlig likt Fleetwood Mac.
He he. Men så lenge det funker så er det jo bare gaver?
- Selvsagt, og det fungerer faktisk veldig bra. Vi har ikke
kollapset som Fleetwood ennå ihvertfall.
Lover bra for fremtiden altså. Har dere forresten noen
planer om et nytt album med det første?
- Nei egentlig ikke. foreløpig er planen å turnere med
dette albumet ihvertfall til utgangen av 2007. Så begynner
vi vel å snekre sammen noe etter den tid. Fremtiden vil
vise. Akkurat nå handler det mest om å ha det gøy. Spille
musikken vår, blant annet en god del fra den forrige skiva
vår…
Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så mye av den…
- Vel. Ingen har egentlig det. Den er vel ikke så lett å få
tak i i Norge kanskje. Men den selges i det minste på
konsertene våre. Nok en god grunn til å møte opp. Vi kommer
faktisk tilbake til Europa mot slutten av året. Men tror
ikke Oslo er en del av spilleplanen vår. Dessverre. Og det
er ikke lenge vi får vært her nå heller, vi reiser tiiidlig
i morgen tidlig.
On the road igjen ja. Hva spilles i turnébussen for tiden?
Noe nytt og fett?
- Den nye Sunset Rubdown-skiva er fantastisk, den må bare
oppleves. Mye av den skiva ble spilt inn i studioet mitt.
Så har du et annet Montreal-band som heter The Sunday
Sinners, som nettopp gjorde ferdig en skive. Et fantastisk
band, med en super sangerinne som synger deilig rå soul
(jeg googlet, og fant at en nettside kallte det fire jenter
og en veldig heldig gutt. Et live-band jeg kan like).
Så nå er det bare masse turnering på timeplanen?
- Det er nok det. Men ikke før jeg er tilbake fra ferie.
Besnard Lakes, vet du…
Johan Rogge Loennecken