Intervju: Heroes & Zeros
Det er få ting som slår den rå energien man føler når man er på konsert med et band som virkelig tror på det de driver med. Du vet, en gjeng med gutter som gunner på, gir alt, og spiller hvert show som om det skulle være deres siste.
Heroes & Zeros er akkurat et sånt band; fra å vinne
både Urørt og Zoom-konkurransen i 2006, har de, iløpet av
sin korte karriere, allerede turnert Norge på kryss og
tvers, gitt ut en herlig kritikerrost debutplate, og
virkelig klart å skaffe seg et navn i den norske
musikkindustrien. Og velfortjent er det. Disse gutta jobber
forbanna hardt, og jammen er de flinke også. Jeg traff
bandets vokalist, Hans Jørgen Undelstvedt, etter en solid
og overbevisende opptreden på Øyafestivalen, og benyttet
muligheten til å spørre om alt fra plateselskap og
konsertopplevelser, til hvordan det egentlig er å være rock
and roll på det glade Sørland.
P:
Det må være stort å være såpass ferske i gamet, og allerede
spille på hovedscenen på en av landets største festivaler.
Hvordan synes du det gikk?
HJ:
Veldig veldig bra faktisk. Først og fremst var det masse
folk, og så var vi så heldige å ha med oss eksepsjonelt bra
gjester i dag, med Erland Dahlen og Robin Sohrabi-Shiraz.
Det var skitkult, rett og slett. Vi har gått og gledet oss
til det her i hele sommer egentlig. Vi bor i Oslo, og har
bodd her i mange, mange år, og Øya har en spesiell plass i
alle musikeres hverdag. Det er litt sånn
”musikerfestivalen”. De kjører kompromissløs
booking hvert år, uten de typiske
”crowdpleaserne”. Så det er en fjær i hatten
det, å få spille på Hovedscenen.
P:
Må jo være spesielt gøy når det har gått så fort da?
HJ: Ja,
absolutt. For to år siden husker jeg at jeg sa til Arne at
neste år skal vi hvertfall spille på Øyanatt. Så ble vi
faktisk booka til å spille i Middelalderparken, og så å få
spille her igjen, og på hovedscenen i år – det har
gått over all forventning.
P:
Men dere har et veldig godt rykte på dere, spesielt blant
musikere, fordi dere har så rå viljestyrke.
HJ: Åh, okei?
Hans Jørgen ser overrasket på meg, og det booster mildt
sagt journalistegoet mitt å overraske han litt med noen
grundige researcha fakta, så jeg fortsetter å peise på.
P:
Absolutt. Ordet på gata er at dere, helt fra dere begynte å
spille konserter, alltid har hatt med egne lys- og lydfolk
for å gjøre skikkelige, ordentlige show. Gi publikum det de
har betalt for. Det står det jo stor respekt av?
HJ: Ja, vi har vært veldig heldige sånn. Det er to kompiser
av oss som er lyd- og lysteknikere, som har backa fra
starten av. De har fått dårlig betalt, men har vært med
fordi de har hatt lyst til å hjelpe oss opp og fram. Så det
har bidratt veldig til å sette en ekstra piff på konsertene
våre. Og så har vi øvd som et helsike, med masse terping og
kjedelige ting. Så det ligger selvsagt en haug med hardt
arbeid bak også.
P: Men gjør det å begynne å spille på større arenaer at
dere har endret måten dere opptrer på? Legger dere opp et
annet type set enn dere gjorde før?
HJ: Nei,
vi gjør egentlig ikke det. Tenker ikke så mye på opptreden,
sånn utover spillinga. Det ekke akkurat noen splitthopp ute
og går, har ingen innkjørte rutiner eller kule moves på
gang. Har ikke kommet helt dit enda tror jeg. Hehe.
P: Hører du noe på deres egen musikk? Eller blir man litt
lei etter hvert?
HJ: Nei,
faktisk ikke. Man må jo med jevne mellomrom høre på
innspillingene, for å sjekke hvordan det faktisk låter.
Jeg..
Et par fulle Spoon-medlemmer ramler plutselig inn på
presseområdet. De rølper, bråker, drikker øl med begge
hender, og er så høylytte at det kjapt blir trøblete for en
hvilken som helst annen stakkar å holde en normal samtale
gående. Jeg og det arme intervjuobjektet mitt er intet
unntak.
HJ: Eh. Uhm. Ble litt satt ut jeg nå.
P:
Nåja. Du slipper hvertfall å intervjue dem etterpå.
Spoons Britt Daniel hever lydnivået enda mer, får fram et
eller annet om Battles-konserten, heller nedpå en øl til,
og drar omsider med seg resten av bandet bort fra området.
HJ: Hehe. Heldigvis får jeg kanskje si.
P:
Heh. Joa.
HJ: Men
ja, hvor var jeg? Jo, men jeg er nødt til å høre på vokalen
vøtt. Kan kjapt bli slapp etterhvert, og synge litt
intuitivt. Så det er greit å friske opp, og finne tilbake
til innspillingsmodus innimellom.
P:
Hvor lang tid brukte dere på å spille inn plata?
HJ: Fra
å skrive brukte vi et halvt år kanskje? Vi hadde masse
avbrekk, for å få ting på avstand. Man trenger litt tid for
å virkelig høre om ting er bra eller dårlig. Det er mye man
spiller inn som man tror er fantastisk, så viser det seg at
det ikke er det, og omvendt. Noe du tror er skikkelig
dritt, kan plutselig vise seg å treffe blink. Det er nødt
til å modnes litt. Og vi var så heldige at vi fikk
muligheten til å la plata gjøre akkurat det.
P:
Vil du si dere har noen intensjon med musikken deres?
HJ:
Intensjon? Ja, det ligger jo helt klart et budskap der, men
det er ikke noe som er skrevet ned punktvis, sånn en, to,
tre, fire. Men vi vil gjerne at folk skal føle masse. Bli
revet med, og få litt ekstase i hverdagen, hvis det er
mulig. Gi dem noen av de følelsene jeg fikk da jeg var
musikkfrelst. Man er aldri så musikkfrelst som man er rundt
14, 15, 16-års alderen, da blir man jo helt nuts på et
eller annet band. Det er en epoke i livet hvor musikken
overskygger alt, og det tror jeg at jeg høster av enda
faktisk. Var mye rart på begynnelsen av 90-tallet, så det
gikk jo i alt fra elektro og techno, til britpop og metal.
Jeg noterer noe overrasket ned techno-biten, og tenker det
er greit å skifte retning på dette intervjuet før minnet om
bleika hår og buffalosko blir altfor fremtredende. Leter
frebrilsk gjennom spørsmållista, finner ordet Universal og
puster lettet ut. Plateselskap er trygg grunn.
P:
Dere er signet på Universal, noe som tilsier en haug av
store artister på samme label, i tillegg til et management
med mye penger i boka. Påvirker det musikken deres på noen
måte?
HJ:
Neeei, det hakke gjort det. Vi har vært ganske heldige sånn
sett, til å være på et stort label har vi fått rimelig frie
tøyler. Vi valgte vår egen produsent, som faktisk er broren
til bassisten, og allting gikk veldig rolig og fint for
seg. Fikk lov til å gjøre det vi ville, men selvsagt med
innspill fra manager, sånt hører jo med. Fordi vi også
ville det. Man blir litt brakkesjuk av å spille inn denna
musikken, så man trenger noen friske ører fra tid til
annen. Så vi har brukt Universal for det de er verdt, hørt
på dem, og tatt imot de rådene vi synes har vært passende.
Jeg tror faktisk ikke du merker noe forskjell asså, sånn
plateselskapmessig mener jeg. Vi er bare heldige som
spiller i rockeband og er gutter, blir ikke hersa så mye
med da. Hehe.
P:
Men hva gjorde du før du spilte i bandet?
HJ: Jeg
studerte engelsk litteratur på Blindern. Skal bli ferdig
med det etter hvert. Heroes & Zeros er en fulltidsjobb,
så har egentlig ikke hatt tid til å gjøre annet de siste to
åra. Det tar jo en dag å kjøre opp til et spillested, og en
dag å kjøre ned. Så det er mye tid i bil, og masse
Statoilbesøk. Må prøve å jobbe litt, tjener ikke så mye
penger. Selv om man spiller masse, så er det litt skrint
meg cash.
P:
Hvor lenge har dere bodd her i byen a? For dere er vel
opprinnelig fra Lillesand?
HJ: Jeg
flytta til Lillesand da jeg var ni, så det er liksom
hjemstedet mitt da. Men har bodd i Oslo i syv år nå.
P:
Så du slapp å være rock and roll på det glade sørland asså?
HJ: Hah.
Nei, vi spilte faktisk i band der og. Men i hvert vårt.
Eller, Arne, trommisen, spilte i begge, både i Lars sitt og
mitt band. Var ikke så innmari mange musikere i den lille
byen, så alle kjente hverandre. Så det ble til at når vi
flytta til Oslo alle mann, var det helt naturlig at vi
hooka opp.
P:
Men hei, jeg er alltid litt nysgjerrig på hva band har på
raiderne sine. Har dere noe sære ønsker eller?
HJ:
Sørlandschips er populært. Og gjerne litt drikke. Men det
viktigste er tre postkort fra stedet vi spiller. Hvis vi
for eksempel er i Åndalsnes, så vil vi gjerne ha kort
derfra som vi kan sende hjem. Eller til noen andre. Men det
er viktig at de er ferdigfrankerte, for vi er for late til
å kjøpe frimerker.
Det slår meg at dette kanskje er den mest sympatiske
bandgutten jeg har møtt noen gang. Ikke bare er han blid og
pratsom, men det første han tenker på når han er ute på
turné, er å få sendt en hilsen til familien sin. Jaggu. Jeg
begynner nesten å lure på om det hele kanskje er litt for
godt til å være sant, lar mitt skeptiske ’jeg’
vinne over det godtroende, og bestemmer meg for å sette
hans veloppdragne natur på prøve.
P:
Men Hans Jørgen, er det noen band der ute du føler dere har
konkurranse med? Som dere gjerne skulle gjort det bedre
enn?
HJ: I
Norge tenker du på? Nei, tror ikke det. Jeg føler ikke det
er noen konkurranse, når man først blir kjent med noen. Men
vi har jo faktisk vært konkurrenter med et par band da,
sånn på ordentlig. Grand Island for eksempel, på
Zoom-greia. Da var det mye styr i media om ”De to
Oslo-favorittene”. Men vi har vært på masse
festivaler sammen med dem i sommer, og nå er det ekstremt
god stemning faktisk. Det er et veldig kult band, så det
har vært bra å reise rundt med dem. Vært på et par gode
fester og sånn da vøttu. Så nei, ikke noe konkurranse.
Veldig ålreit og inkluderende musikkmiljø i hele Norge
synes jeg.
Det er et faktum. Hans Jørgen Undelstvedt er faktisk en bra
fyr. Sånn helt på ordentlig.
P:
Føler dere noe press når det kommer til å neste plate?
Siden dere har fått så innmari bra kritikk på den første
mener jeg.
HJ: Nei,
det nytter ikke å tenke sånn. Når det kommer til
journalistting, no offence, foregår det litt i en annen
sfære. Når jeg leser om Heroes & Zeros på trykk i en
avis, så er det jo ikke helt deg selv da. Det blir litt
rart hele greia. Kanskje det er en forsvarsmekanisme, hva
vet jeg? Men det er en parallell virkelighet som ikke
griper helt inn i bandhverdagen. Hvis man tenker altfor mye
på hva folk sier, kommer man ingen vei uansett. Får bare
prøve å høre på de gode kritikkene, og glemme de dårlige.
Hehe.
P:
Nå har det vel strengt tatt ikke vært så mange av de
dårlige, har det det a?
HJ:
Njaei. Jeg skulle, ifølge en journalist som jeg ikke
navngir, heller synge på norsk. Men det ignorerer jeg
glatt.
P:
Klokt valg. Men det er du som lager musikken eller?
HJ: Sånn
fra A til Å har jeg faktisk aldri skrevet en hel sang. Det
har alltid vært noen andre delaktige, og det er jeg veldig
glad for.
P: Oioi, her kommer det fram. Og jeg som hadde trua.
HJ: Ja,
veit. Skandale. Hehe, nei, men jeg er nok avhengig av flere
gitt. Ingen soloartist akkurat. Ikke har jeg noen formell
musikktrening heller, har bare lært det jeg kan ut fra den
vanlige klimpringen på gutterommet. Men jeg har alltid vært
stolt av å ikke kunne spille gitar. Har slått meg på
brystet, og sagt at jeg ikke kan spille solo, ikke noe
tapping, ikke noe fancy greier. Men det funker jo helhetlig
da, heldigvis.
Hans Jørgen ser på klokka, så på meg, og så på klokka
igjen.
HJ: Du veit at du begynner å få litt dårlig tid nå? Snart
dags for neste band, er det ikke?
Bak meg hører jeg roping. De fulle amerikanerne er tilbake.
P: Jo, det høres sånn ut er jeg redd.
Jeg får et par vink og noen blikk fra en streng fyr, med
mye skjegg og enda mer cowboyhatt, og skjønner at det er på
tide å ta tyren ved hornene.
P:
Da blir det nok Spoon på meg gitt. Tusen takk for
intervjuet, Hans Jørgen.
HJ:
Gleden er på min side. Lykke til a.
Og den lykken trenger jeg. Gutta fra Texas ble nettopp
servert enda en kasse med pils.
