19.august
2007:
Intervju: New Young Pony Club
Endelig var det min tur til å skinne i glansen av
stjernene. Mitt første intervju for Furore i Harare var ett
faktum, og ja jeg gruet meg noe jævlig. Det var også
plutselig blitt varmt igjen i Oslo, og det hjalp virkelig
ikke på den lille svetten jeg hadde klart å jobbe opp.
New Young Pony Club skulle få æren av å snakke med Petter
Milde, og jeg vet ikke om det var de eller jeg som gledet
seg mest…men jeg er rimelig sikker på at det var
meg.
Jeg fikk snakke med gitaristen Andy Spence, bassisten Igor
og trommisen Sahra Jones. Første lille introduksjonen fikk
meg litt ned på jorda, ettersom jeg hadde sittet og vært
litt ’starstruck’ mens jeg ventet på at hun
andre dama skulle bli ferdig. Jeg forklarte dem at dette
var mitt første intervju noensinne og reaksjonen deres var
at de følte seg beæret…og da roet nervene seg litt!
PM: Velkommen til Norge. Dere er heldige med været.
NYPC: Tusen takk! Det er deilig å endelig se litt sol etter
det forferdelige været som har vært i UK.
PM: Jo, jada det er digg med fint vær, men det er litt vel
varmt med tanke på hvor stressa jeg har vært i dag.
PM: Ser dere frem til konserten i dag?
NYPC: Ja, absolutt. Det var herlig her sist gang.
PM: Så dere har spilt her en gang før?
NYPC: Ja. Vi spilte på ett sted hvor det var ett par scener
på samme sted, men ingen av oss husker hva det het. Vi ble
hvertfall tatt godt imot da, så vi håper på det samme i
dag.
Jeg har ikke peiling på hvor de var sist gang, så jeg bare
smilte og lo og sa at det kan ha vært så mange steder at
jeg ikke gidder å bruke opp tida mi på å fundere på dette.
PM: Hvordan liker dere å spille på festivaler?
NYPC: Det er absolutt kult. Hvertfall hvis det er en bra
line-up, for da får vi sett masse band vi er keen på å se,
men som vi ikke har sjansen til å se ellers. Sånn som i dag
skal vi få med oss Tool og Justice. Etter denne festivalen
er det bare ett par festivaler igjen, og det blir litt digg
å slippe å sloss med så mange andre band om
oppmerksomheten. På festivaler blir det sånn, og det kan
bli litt kjipt.
PM: Skjønner,skjønner. Men da gir dere vel alt på scenen
for å trekke mest mulig folk?
NYPC: Jo da, vi liker å tro at vi gir alt på scenen. Vi vil
jo at folk skal danse og ha det kult, så vi prøver å gå
foran med ett godt eksempel. Hvis ikke det funker så truer
vi dem med pistolen vår!! Hahaha…
PM: Kuuult. Da skal jeg danse sammen dere etterpå!
Ikke det at jeg gjorde det, men konserten var fet den.
PM: Hvordan kom dere på navnet?
NYPC: Vi bare fant det opp. Det er ingen kul historie bak
det dessverre.
Og så var vi i gang med å si bandnavnet på norsk. De brukte
vel ett par minutter på å si Ny Ung Ponni Klubb, før Sahra
Jones begynte å skryte av bokstaven Ø fordi den var så pen
å se på. Hun om det. Men dette gidder jeg virkelig ikke å
høre på.
PM: Dere har blitt sammenlignet en del med CSS. Hva syns
dere om det?
NYPC: CSS er jo ett dritbra band og vi elsker dem. Men,
grunnen til at vi blir sammenlignet med dem er mest bare
fordi begge bandene har en kvinnelig vokalist, og fordi vi
har en liten dansegreie. Men vi har forskjellige
innflytelser innen rock og dance, så vi forstår det ikke
helt. Vi er mer disco, blanda med punk, og de er mer
electronica, blanda med rock. Tror de hadde sagt det samme.
Jeg er rimelig sikker på det var noe sånt de sa, de snakka
jo konstant i munnen på hverandre, og det var litt
vanskelig å prøve å høre på en av dem. Tre ivrige
engelskmenn og en sliten nordmann går ikke så veldig bra
sammen. Men jeg følte jeg hadde så bra kontroll som var
mulig å ha i dette latterlig varme teltet vi satt i.
PM: Hvordan fant dere hverandre? Hvordan ble dere New Young
Pony Club?
NYPC: Vi bare møttes rimelig tilfeldig. Alle var i andre
band, men ingen av oss var spesielt fornøyde. Vi ville
danse alle sammen og det var vel sånn vi fant ut at vi
ville lage musikk sammen. Vi følte vi kunne ta musikken i
en annen retning, noe lignende The Rapture, men med en
britisk sound.
PM: Har det vært hardt arbeid å komme seg dit hvor dere er
nå eller har det bare vært fryd og gammen?
NYPC: Det har vært hardt, men for det meste moro. Det er jo
dette vi har lyst til å gjøre. Det er utrolig deilig når
folk begynner å vise interesse for noe bare vi hatt troen
på en gang i tiden. Vi var jo ett liveband i to år før vi
ga ut den første singelen, og de to årene var jo en del
slit.
PM: Alle banda jeg kjenner nå er vel på det stadiet, så jeg
har fått litt innsikt i hvordan det kan være. Deilig å
endelig ha gitt ut skiva da?
NYPC: Ja, det er jævlig deilig. Blir kult å se om den slår
an.
PM: Det gjør den nok. Den er knall fet.
PM: Hva er planene deres fremover? Blir det mye reising for
å promotere skiva?
NYPC: Det blir en del reising ja. Vi skal ha en UK-turne og
en Europa-turne, også skal vi til USA, noe vi gleder oss
helt sinnsykt til.
PM: Jeg har hørt at dere fikk deres introduksjon på det
amerikanske markedet gjennom en reklame på TV. Er det sant
eller er jeg helt ute å kjøre?
Så kom den pinlige stillheten jeg ikke hadde håpet på, med
mye ’hmmm-ing’ og ’hæææ-ing’, og
jeg tenkte for harde livet på noe annet jeg kunne spørre
om, helt til…
NYPC: Noen hadde vel hørt om oss før det, men det hjalp nok
en god del. Det var jo mange flere som fikk høre oss da, og
det satte nok i gang noe litt større en det vi hadde ordna
selv.
PM: Hvorfor valgte dere å selge musikken deres til en
reklame?
NYPC: Nå som platesalgene er på vei nedover så er det jo
viktig å finne andre måter å tjene penger på med musikken,
så da er jo reklamer greit så lenge det ikke er for noe
helt latterlig.
PM: Dere har vel helt rett i det. Jeg prøver å selge
musikken min, men ingen vil ha den.
NYPC: Å, spiller du i band?
PM: Nei, jeg prøver å selge cd’ene mine…
NYPC: Åhh..
Kunne kanskje ha droppa den der tror jeg. Er ikke så lett å
prøve seg på morsomheter på engelsk, men gjort er gjort.
PM: Dere var jo også med Lilly Allen på turne i fjor. Var
det ett lite gjennombrudd i England?
NYPC: Det var det. Vi var med hun som suppor band, og det
var vår første turne i England, så det var ganske stort for
oss. Hun introduserte oss til masse viktige folk og vi fikk
jo sjansen til å vise hva vi kunne. Det var uten tvil bra
for oss.
PM: Likte fansen hennes deres musikk a? Dere er jo ikke så
veldig like.
NYPC: Nei, vi er jo ikke det, men de fleste konsertene gikk
veldig bra. Men i Liverpool så hata de oss. Haha.
PM: Jeg er jo for så vidt en Indie-kid, og jeg syns hennes
musikk er helt ok, så det må jo kunne gå andre veien også.
NYPC: Der ser du. Det var det vi tenkte også.
Yes. De var enige med meg. Nå har jeg en fot innenfor.
Og med en gang jeg var ferdig med å tenke på dette, så ble
jeg sparket ut av kontaktpersonen dems.
PM: Tusen takk for intervjuet folkens, vi ses ved scenen.
NYPC: Det gjør vi. Take Care
Petter Milde