Tokyo Police Club intervju

15.juli 2007:

Intervju med Tokyo Police Club, Hove 2007

Jeg trodde gutta i Tokyo Police Club var voksne, modne menn. Ep’en, ’A Lesson In Crime’, er ikke et verk gjort av smågutter. Tenkte jeg. Men jeg har tatt feil før, og jeg gjorde det selvfølgelig igjen. Jeg satte med ned bak Amfi-scenen sammen med Dave Monks og Graham Wright fra Tokyo Police Club, to karer som knapt var ute av puberteten.

Jeg har bare hørt seksten minutter med musikk fra Tokyo Police Club, dette er også det eneste de har gitt ut, så akkurat det er ikke så rart. Men disse seksten minuttene imponerte meg såpass, at jeg har spilt i stykker ep’en, ’A Lesson In Crime’.

De jeg spaserte inn i det improvisoriske backstageteltet bak Amfi-scenen, så ble jeg møtt av to overivrige tenåringer fra Toronto. De var selvfølgelig også veldig opptatt av foten min, men etter at jeg fikk roet de litt ned, kunne vi prate om viktige saker, som geografi og Canada og slikt. Morro ikke sant?

-Så gutter hvor gamle er dere egentlig? Jeg trodde dere var voksne menn jeg...
- Hehe, vel vi er jo voksne menn, og vi er hele 19 og 20 år gamle. Det er mange som tror vi er så mye eldre, lurer på hvorfor. Hvor gamle skulle vi vært egentlig?
-Ja, si det. 45 kanskje?
-?
-Men uansett, hva syns dere om publikum idag, litt dårlig oppmøte siden dere spilte så tidlig kanskje?
-Neineinei, jeg er kjempefornøyd jeg. (de snakket i munnen på hverandre hele tiden, så jeg gidder ikke spesifisere hvem som sa hva egentlig....tough luck!)
-Ja, publikum var helt fantastiske, de klappet hele tiden, og lagde kjempegod stemning. Flotte mennesker.
-Det er så utrolig forskjell på publikum rundt omkring, her i Skandinavia er alle veldig rolige, men de klapper og er med hele tiden, mens for eksempel i Tyskland, så står de ikke stille et eneste sekund, de bare løper rundt og rundt og rundt. Rart de ikke blir svimle egentlig....
-Så dere er fornøyde mer Hove og nordmenn generelt skjønner jeg?
-Ja er du gal! Denne festivalen har jo en helt sinnsyk line-up. Blant annet Arcade Fire og Billy Talent, begge fra Canada forresten..hehe.
-Ja, det finnes ikke slike festivaler i USA, det begynner forsåvidt å komme en del bra nå, men det finnes ikke slike sjangermiksede festivaler. Her har dere jo Arcade Fire, Mastodon, Ludacris og My Chemical Romance på en og samme festival, her må det jo være noe for alle...
-Og det med at det var lite folk i dag er jeg ikke helt enig i. Når man ser utover slik vi gjorde, så ser vi liksom de hundre som står helt forran og klapper og hopper. Men når man ser oppover i bakkene bakover, så sitter det jo masse mennesker der også som man ikke tenker over. Jeg er fornøyd jeg ass, dødsfornøyd!

Phew, disse gutta har energi fra en annen verden, jeg blir nesten litt svett i øra, men herregud hvor koselig vi har det. På de fem minuttene vi har pratet så har vokalist Dave, allerede rukket å dytte i seg fjorten mariekjeks, og tunga hans begynner å feste seg til ganen. Han heller innpå en en god dose norsk Imsdal. ’This is really good man’. Ja, det er vann, tenker jeg.

-Hvor mange mennesker bor det egentlig i Norge?
-Det begynner vel å nærme seg 4,5 millioner tror jeg.
-Hva? Ikke mer?Dette landet er jo så utrolig stort. Hvor mange bor det i Danmark da?
Jeg forsøker å skjule min uvitenhet og svarer kjapt.
-Eeeh, seks millioner. Jepp. Seks millioner. Jada.
-Jøss, flere enn her? Det landet er jo knøttlite. Hvor mange bor det i Sverige da? De er jo nesten like store som dere..
Ah, dette vet jeg!
-Dere, mine nysgjerrige kandiske venner, der bor det åtte millioner. Jepsipepsi.
-Jøss, dobbelt så mange som i Norge altså. Jeg trodde Norge var stort jeg.
-Det er jo et dødstort land da, bare ikke så tet befolket. Visste dere at hvis man flyr fra hovedstaden vår, Oslo, til en av de nordligste byene, Tromsø, så er det den samme strekningen som Oslo til Roma.

Gutta ser på meg som om jeg skulle ha vært læreren deres fra ungdomskolen, så jeg fortsetter.

-Dette gjelder jo faktisk Canada også da, det er jo stort sett i byene folk bor der også. I Toronto, Montreal og Vancouver. Det er jo ingen som bor i de nordligste provinsene, bare perifere fiskere og bjørner og seler.
-Ah, du har gjort leksa di skjønner jeg. Dette skal jeg ta med meg videre.
-Gjør det gutter, og husk hvor det kom fra
Jeg gir dem en flyer fra Furore I Harare. Tipper de forstår alt som stå der....
-Men boys, hva skjer med dere nå, jeg skulle gjerne hatt en fullengder med dere snart. Skjer det?
-Ja absolutt. Vet ikke helt når ennå, men jeg tror vi går inn i studio i september, så kommer den kanskje ut i februar.
-Men dette er bare kanskje da, vi har ikke pratet så mye med plateselskapet om dette ennå. Men forhåpentligvis i februar kan vi si.
-Dere har en ganske variert sound syns jeg. Noen ganger høres dere veldig New York/Strokes-aktige ut, mens på neste låt er dere mere søvnig elektronisk/Postal Service-aktige. Hva syns dere om den der?
-Joda, vi kan vel si oss enige forsåvidt.
-Vi blir inspirert av veldig mye forskjellige saker, men det er ikke noe tvil om at New York-scenen, med Strokes i spissen, har inspirert oss veldig mye. Også canadiske band som Arcade Fire, Broken Social Scene og Billy Talent er store isnpirasjonskilder for oss. Herlige band, også er de fra Canada da. Billy Talent er faktisk fra Toronto de også, så de kjenner vi litt.
-Er det noen andre canadiske band vi her borte bør sjekke ut da?
-Eh, ja, det er det absolutt. Du bø sjekke ut et lite band som heter Born Ruffians. Et veldig up-and-coming band, som komme rtil å overaske mange.
-Det er notert, skal sjekke de ut straks jeg er tilbake i hverdagen.

-Tokyo Police Club. Hvor kommer dette navnet fra? Er det en liten japansk klubb som dere har laget selv eller? Kan jeg bli med?
-Nei, det er egentlig ingenting. Det er bare fra låten, ”Cheer It On”, og det hørtes kult ut, så da ble det det.
-Vi var seksten år gamle, og tenkte ikke så veldig mye på at det skulle bety noe. Tenk at nå sitter vi i Norge og må forklare hva Tokyo Police Club er. Det er litt sykt.
-Hvor lenge har dere spilt sammen nå, som band altså?
-Siden vi var seksten år gamle, så det begynner jo å bli en stund nå.
-Føles som en evighet..hehe, neida, vi storkoser oss vi.
-Merker det.

Her kommer de to andre bandmedlemmene inn i rommet, intervjuet deres er visst ferdig. De kaster seg over mariekjeksen de også. Tungene deres setter seg fast i ganen. Urutinerte mariekjeksere altså. Må ha melk skjønner dere vel.

-Hvordan skal du huske alt dette egentlig? Du skriver jo ikke ned noe...
Jeg peker på hodet mitt, og de sluker det rått. Starks jeg er ute av rommet, noterer jeg som en helt på papiret. Det er viktig å framstå som dødskul.
Jeg takker for meg, og ønsker dem lykke til videre.

Foran scenen står Kate Moshpitt og venter på meg, han skal hjelpe meg opp de bratte, ikke-så-veldig-krykkevennlige bakkene på amfiscenen. Der oppe sitter Pete Poverty, She-Girl, den flotte sangfuglen, Ingeborg Selnes og resten av furore-hangarounds. Denne kvelden skal bli flott dere.

Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreharare.com