Intervju med The Horrors, Hove 2007
Mitt eneste intervju på Hove ble med The Horrors siste dagen. Den snille frøkna fra Universal ordna det hele, og jeg tenkte jeg skal spørre dem om livet og slikt da.
At det var Spider og Tom skulle intervjues fikk jeg beskjed om tidlig. Ganske så greit egentlig, i og med at jeg knapt husker mine egne. Spider og jeg har faktisk møttes en gang i London tidligere. Noe jeg selvfølgelig svakt husker, men han er ikke så vanskelig å kjenne igjen. Vi tok en sigg, og startet intervjuet uten Tom. Han fiksa vin.
Kate Moshpitt: Hallois på deg. Hvordan er livet?
Spider: Jo, nå som vi er framme er det jo ganske digg. Litt sol hjelper jo alltid på humøret. Selv om vi ikke akkurat sitter i shorts utenfor. Og du? Ikke druknet ennå ser jeg? Hørte om litt gale tilstander her på begynnelsen av uka?
KM: Sant, var litt kjipt det. Men det er liksom ikke så mye å klage over i dag.
Tom kommer inn med en plateselskapdude med to flasker rødvin og brede skuldre.
Tom: Hi, I’m Tom.
KM: Kate Moshpitt her. Du har det bra eller?
T: Greit nok, spilte i Sverige i går i hvertfall. Husker ikke hvor. Men dette er Norge ikke sant?
KM: Korrekt. Du har fått beskjedene dine skjønner jeg.
Vi drikker litt vin, og jeg knoter litt med å holde et vindu åpent. Ikke så lett å gjøre to ting samtidig, men det går. Jeg ikke lur.
KM: Dere har jo fått mye oppmerksomhet grunnet klærne deres?
T: Ja.
S: Jeg mener at musikk, fashion og kunst hører sammen. Det har det alltid gjort. Se på Bowie, Stones, Beatles, Devo og Ramones f.eks. Litt synd at ikke alle skjønner at vi faktisk spiller musikk også. En fra NME eller noe sånt type blad hadde kun hørt om at vokalisten fikk seg en på trynet pga. klærne og sveisen.
KM:
Han driver en del med illustrasjoner også har jeg forstått
(men, han er ikke her så jeg dropper å si noe mer om det).
Men ta f.eks. ”Sheena is a parasite”. Den ble
utgitt lenge før albumet kom, og står sterkt som låt hos
unge mennesker i dag også. Og det er jo en grunn til det,
den har jo en spesiell appell tydeligvis.
S: Heh,
rart det der synes jeg. Er glad i låta, men det er mest
fordi det var en av de første vi spilte inn. Kjipt om
vi bare
blir
huska for den og klærne våre egentlig.
KM: Noen
nye planer om utgivelse snart?
S: Vi
jobber med saken, har mye nytt liggende. Prøver
selvfølgelig og få skrevet mens vi er på tur, men det er
ikke alltid opp til oss. Plata kom jo for ikke så lenge
sida.
T: Og det
tok en stund før den ble sluppet synes jeg.
S: Sier
jeg en gang seint i 2008 eller starten av 2009 håper jeg at
jeg ikke bommer for mye. Det er jo mange artister som skal
slippes hver uke, og jeg tviler på at vi står først i køen.
KM: Godt
sagt, godt sagt. Nytt image da eller?
T: Ja,
techno- Horrors. Med tanke på tiden er vel det det neste
store. Neida, bare kødder. Vi må jo bli kjent igjen som The
Horrors, men hvis vi gjør akkurat det samme blir det jo
litt kjedelig for alle.
KM: I
know, I know.
S: Bra,
blir litt teit om vi plutselig skal sitte på bassengkanter
eller i fluktstoler. Du veit, sånne sol-greier.
KM: Tviler
jeg på at plateselskapet hadde likt heller. Men, mye gigs
skjønner jeg?
S: Ja,
jøss. Men det er jo absolutt ikke noe å klage over. Vi har
akkurat vært i USA, Japan før det og nå festivaler i
Europa. Vi lever jo for det her og ser steder vi alle ville
sett ellers. Selv om vi ikke alltid får gjort så mye annet
enn å vente på å gå på scena. Kan jo skryte til barnebarna
en dag..
KM:
En venn av meg ville at jeg skulle spørre dere om plutselig
suksess. Føler dere at dette skjedde fort?
S: Vi har
stått på hardt, men ikke kommet så langt som vi vil
forløpig. Kult med utsolgte kvelder i LA. Men plutselig
over-natta-suksess har vi jo ikke hatt egentlig i det hele
tatt.
KM: Som
Arctic Monkeys?
T:
Akkurat.
KM: Ikke
helt fan eller?
T: Ikke i
det hele tatt.
S: De
gjør en helt annen greie enn oss. Samme med suksessen til
andre britiske band. Kult for dem liksom, men det er jo
ikke vår kopp te i det hele tatt. Vi er glade for oss selv
først og fremst.
KM: Det
tror jeg absolutt.
Akkurat da kommer han med de brede skuldrene inn igjen, og
spør om jeg er ferdig. Jeg spør gutta først om jeg kan ta
et bilde og det er helt greit. De setter seg i positur med
en gang. Gjort det før eller? Jeg knipser og sier det ble
fint.
KM: Takk
for intervjuet, karer. Break
a leg!
S: Skal
passe på at Faris (vokkisen) gjør det jeg.
KM: Ta ta!
T: Bye.
S: Bye,
mate!
De forsvinner ut døra, jeg drikker opp rødvinen i glasset
og benytter sjansen til å gå på dass der inne. Så løper jeg
for å møte Pete, Slim og alle de andre. Håper jeg hvertfall
husker å spørre dem
om
emo-sminke.