Hovefestivalen startet bra for Slim Jim Dean. Før han reiste ned til til det blide sørland, fikk han beskjeden om at han hadde fått stafiliotokyokokk-infeksjon (kan det ha vært det het Slim? Red.Anm), og måtte kjøre en penicilin og antibiotikakur hele festivalen. ’Vel’, tenkte han, ’det kan jeg klare’. Trygt nede i Arendal, hoppet han fra et tak (lurt Slim! Red.Anm), og måtte tilbringe festivalen på krykker. ’Veeel’, tenkte han, ’dette kan jeg derimot ikke klare’. Uansett, første dag på jobb skulle han snakke med Jamie i the Klaxons, han snublet inn til intervjuet, og satte seg godt ned i sofaen.

Jeg er ikke så godt vandt med å sprade rundt på krykker, men jeg kom raskt inn i gamet. Jeg hadde fått teipet fast en flaskeholder til den ene krykka, og polstret begge håndtakene med bilsvamper. Ingen av disse var mine påfunn selvfølgelig, men allikevel, jeg dro god nytte av de. Og høstet mye ønsket oppmerksomhet. For som alle vet, jeg er full av meg sjæl.

Etter å ha vandret rundt som en hodeløs femåring i mitt forsøk i å finne stedet jeg skulle snakke med Jamie, ble jeg endelig funnet av den snille fruen fra Universal. Hun tok meg i håndet og skubbet meg inn i Stua. En stor hyggelig, ja, stue om du vil. Jeg satte meg ned i den altfor myke sofaen, og bladde febrilskt i notatene mine... hva heter ’jeg er en norsk gutt’ på engelsk igjen? Maan, hva har jeg gjort siden engelsktimene på skolen. Ikke stort veit jeg.

-Maaaaan, hva har du gjort med foten din, den ser jo forferdelig ut!
-Ja, hei på deg også Jamie.
-Åh beklager, Jamie her. Men du, hva har du gjort med foten din? Det ser ikke så bra ut.
-Mener du da at den er dobbelt så stor som den andre foten, eller at den er surret inn i en pose fra vinmonopolet.
-Vel, egentlig begge, men vi kan jo starte med størrelsen på den.
-Greit, nå er det det strengt tatt du som skal intervjues her, men jeg kan fortelle deg at det har noe med øl, jægermeister, det å komme seg opp på et tak, og måten jeg kom meg ned på. Digg var det uansett ikke.
-Ah, du er proff mann, jeg føler med deg.
-Men over til deg nå.
-Ja selvfølgelig, bring it on!
-Dere spiller på den første dagen, av den aller første Hovefestivalen. Hva syns dere, vil dette stå som det stolteste øyeblikket i bandets historie?
-Heh, jeg visste faktisk ikke at dette var den første gangen den ble arrangert, men det er selvfølgelig kult å være med på å åpne Hovefestivalen. Bandets stolteste øyeblikk derimot, da har vi litt å velge i tror jeg.
-Skjønner, skjønner. Tenkte jeg bare skulle drive litt god norsk tabloid-journalistikk. Her borte tror man liksom at alt vi gjør her, er verdens beste greie. Men dere har tross alt opplevd litt flere festivaler enn Hove....
-Jo, det har vi jo selvfølgelig. Men dere kan absolutt skryte litt av dere selv her borte, det virker kanskje litt kaotisk, men jeg syns vi blir tatt veldig godt vare på her. Jeg elsker uansett å spille på festivaler, man blir eksponert for folk som vanligvis ikke ville sett oss spille, og det er alltid så god stemning. Se bare her nå, det er drittdårlig vær ute, men ser du noen sure mennesker der ute?
-Nei forsåvidt ikke, men det sitter en småskuffa fyr her da...

Mens jeg ble sittende litt å syntes synd på meg selv, ble Jamie opptatt av at keyboardisten i Klaxons stakk av med reporteren fra Topp, og ut i regnværet. Han skulle ut å se på kjæresten sin, Lovefoxx i CSS, spille. Topp-reporteren skålte i en lånt øl og jogget glisende ut. Jeg satt pall i sofaen, skulle faen meg ikke røre meg. CSS eller ei.
-Dere reiser mye sammen med CSS ikke sant?
-Ja, vi gjør alt sammen med de. Vi har vært i USA sammen nå, så skal vi til Japan sammen, og nå spiller vi alle festivaler i Europa sammen.
-Så du er ikke hypp på å stikke ned å se de spille nå altså?
-Hvorfor skulle jeg det, har sett de ca. en million ganger før. Men de er helt fantastiske live altså, kjipt for deg at du må snakke med meg nå for å si det sånn.
-Hehe, har sett de før jeg, så jeg klarer meg. Men det må være slitsomt å turnere rundt med kjæresten sin hele tiden. Går det bra tror du?
-Kødder du? Være sammen med dama du elsker hver eneste dag? Høres ikke særlig døllt ut egentlig. Da er det noe annet med dama mi, hun ser jeg jo aldri. Vet hva jeg ville valgt av de to...
-Ja du sier noe, godt jeg har min her ute et sted. Tror jeg da, når så jeg hun sist egentlig....? Men uansett, jeg har fått med meg dette maset om New-Rave, og jeg så for meg masse kids på syre med glowsticks og rosa hår. Men så var det egentlig dere de snakket om. Hva er New-Rave da? Trodde jeg hadde alt på stell....nei, det trodde jeg vel strengt tatt ikke. Tross alt.
-Åh, de greiene der er så bra. Journalister er liksom så lette å lure. Ikke vondt ment altså...
-Hei, jeg er den største idioten av de alle. Si hopp, så hopper jeg....det er vel strengt tatt derfor jeg går rundt på disse krykkene...heh.
-Men jo. New-Rave var et uttrykk jeg bare fant på. Det er ingen verdens ting, absolutt ingenting. Vi satt på bandøving, og jeg sa til de andre før et intervju, at ’nå skal jeg faen meg lage en hype ut av ingenting, så skal jeg love dere at det er dritsvært om et halvt år’. Og det ble det, maaan, folk er så simple.
-Så det er altså ingenting? Det er oppdiktet? Akkurat som Slim Jim Dean?
-Akkurat, det er en løgn.
-Deilig, men dere har uansett en ganske egen sound. Hvor kommer denne fra.
-Det veit jeg egentlig ikke, jeg stoppet å høre på musikk for mange år siden. Jeg mener, jeg jobbet i en platesjappe for mange år siden, så jeg kan min musikkhistorie, men Klaxons handler ikke om at vi skal høres ut slik eller slik. Vi gjør stort sett noe gøy i øvingslokalet, og så tar vi det derfra. Det at vi har en egen sound, tar jeg bare som et kompliment, men vet ikke helt hvor sant det er.
-Jeg mener nå i hvert fall at det ikke er så mange som høres ut som dere, i allefall ikke akkurat nå, gi NME noen uker, så finner de nok noen snart.
-Ja, de er flinke på det der. Men jeg tror ikke NME er like viktig i England som det var en gang før i tiden. Eller, for all del, de er jo viktige fortsatt, og de har jo vært veldig positive mot oss og greier, men....nei, hva er det jeg sier, NME har masse og si fortsatt. Ta meg sammen nå.
-Ja dere ble ganske kjapt plukket opp av den hypeblekka der dere.
-Ja de var ganske på, med en gang ep’en vår var sluppet, så var det store artikler og intervjuer og greier.
-Og dere har ikke spilt sammen så lenge har dere?
-Nei, absolutt ikke, vi har bare spilt sammen i 18 måneder. Så man kan godt si at vi fikk suksess relativt kjapt.
-Jeg syns dere har taklet akkurat det ganske bra, veit om mange band som ville krepert under presset. Men skiva dere leverte etterpå er jo knallbra.
-Takk, takk. Men vi gjør egentlig det vi alltid har gjort. Jammer i øvingslokalet, prøver ut nye lyder. Det er bare oss fire liksom, ingen samples, ingen hjelpemenn, bare gitar, trommer, bass og synth.
-Og neste skive? Har dere begynt å tenke på den ennå? Denne vanskelige andreskiva veit dere, dere har stor fallhøyde nå.
-Neeei...eller, vi har begynt å tenke på den. Den er oppe liksom (prikker seg på hodet). Vi har spilt inn noen demoer, men ingenting konkret ennå. Men det kommer, men ikke før neste år tror jeg. Har forsåvidt ikke hatt tid til å skrive noe heller, vi er jo konstant på tur. Ikke det at jeg klager.

Rundt denne tid begynner intervjutiden min å tikke ut, øltørsten min begynner å melde seg, og Jamie og de andre boysa i the Klaxons skal straks på scenen i det rosa teltet. Jeg krøkker meg opp på krykkene mens Jamie titter bekymret på meg.
-Are you sure you’re doing ok mate?
-Of course, I’m Slim Jim Dean!
-Sure you are.

Så tuslet jeg ut i pøsregnet, fant min utvalgte og kjøpte meg et par øl under Klaxons konserten. Litt rævva lyd, men jeg var absolutt ikke skuffet. Lurer på hva Kate Moshpitt og Pete Poverty drev med?

Slim Jim Dean