Jeg er ikke spesielt bra på å ljuge, men heldigvis er ikke furore i harare et forum hvor objektiviteten er en dyd vi passer bedre på enn jomfrudommen vår. Hvis jeg skulle prøve å late som om jeg ikke digga Blood Brothers så hardt at det går ut over nattesøvnen min ville jeg vært en løgner. Men det slipper jeg heldigvis å være. Skal man dog prøve å lure inn et snev av objektiv informasjon om bandet må det være at de er verdens desidert viktigste og mest spennende band, som i 2003 (i en alder av 19 år!!) slapp sin fjerde plate “...Burn, Piano Island, Burn”, som om noen år vil få sin rettmessige plass sammen med Nevermind, Revolver, London Calling, Dark Side of the Moon, OK Computer og Oslo Beat. Endelig var hardcore skummelt, meningsfullt, kaotisk og utfordrende igjen, og endelig var det noen som turte å gjøre skam på genrens mange dogmer. Fire år og to album senere er fortsatt The Blood Brothers pioneerer innen musikk med et hardere tilsnitt, og dytter fremdeles grensene med sin eklektiske kabaret-hardcore og apokalyptiske tekstunivers.

Dette er historien om et særdeles nervøst kattedyrs møte med en av sine store helter, vokalist Jordan Blilie bak scenen på John Dee i midten av juni. Deres ydmyke Jaguar fikk tildelt 20 minutter med sitt idol, men seansen gikk så bra at det endte opp som en times prat om ’the finer things in life’ slik det er gjengitt under. Dette er et langt intervju, men hvor ofte er det egentlig man får prate med en av de kuleste gutta i gata? Nesten aldri. Furore rapporterer gladelig!

JW: Åssen går'e?
JB: Joda, ting er bare topp i grunnen. Har hatt seks ukers ferie nå og bare vært hjemme og slappa av og lada opp til denne Europaturneen. Dette er jo første gigen, så jetlagen henger i, men det gjør ikke noe for Skandinavia er alltid en opptur!

JW: Men jeg og alle jeg kjenner lurer på følgende; hvordan i alle dager er det mulig å holde på sånn som dere gjør, pøser ut tonnevis av energi kveld etter kveld i månedsvis?? Hva er hemmeligheten?
JB:Ingen hemmeligheter her i gården! Tja, vi gjør vel ikke noe sånn helt utenom det vanlige, bare prøver å få spist sunt og sovet godt, så resten går av seg selv.

JW: Så dere driver ikke med sånn power yoga eller meditasjon eller noe sånt?
JB: Nei, ikke noe sånt. Man kommer inn i en sånn slags rytme etterhvertsom man turnerer. De første dagene kan være litt tøffe før kroppen og stemmen kommer seg ordentlig på plass, men etter det er det bare å drive med strømmen, så blir det faktisk lettere og lettere etterhvert som turneen går. Bortsett fra selve konsertene er det ikke så hektisk, vi har sånne busser man kan sove i så vi får mye hvile mellom de fleste gigene.

JW: Men hvordan har det forandret seg oppgjennom årenes løp? Å turnere på de tidligere platene må jo ha vært tøffere både for kropp, sjel og stemme?
JB: Å turnere på “...Burn” var ganske hardt. Vi skrev den plata i løpet av to måneder og spilte den inn uten å ha gjort omtrent noen av låtene live, og det var en utfordring å skrike så mye hver eneste kveld uten å kollapse totalt.

JW: Holy mother of God, det kan jeg forestille meg! Jeg mener når man hører en låt som “USA Nails” tenker man jo at det må være harakiri å skulle gjøre'n live.
JB: Absolutt, og når man ser tilbake på det, så var det jo helt lættis. Vi skrev en sånn skive uten å vie det så mye som en tanke at vi måtte få det til å funke i en livesammenheng. Det er jo egentlig helt absurd å skulle spille det materialet live, for det er så nonstop mye energi HELE TIDA. Samtidig tror jeg nok det var med på å bygge opp mye av den utholdenheten som vi har nå. Og jeg slutter aldri å bli forundret over hvor mye menneskekroppen er i stand til å venne seg til ting. Den er en skikkelig fantastisk maskin! Når det er sagt, er det jo flere låter fra “...Burn” som vi aldri har gjort live, og som vi aldri kommer til å gjøre heller.

JW: Som?
JB: “Six nightmares...”, “I know where the canaries go” og “God bless you blood thirsty zeppelins” for eksempel. Det er låter jeg ikke er hypp på å gjøre en gang.

JW: Men hvor lenge kan dere se for dere å gjøre det her?
JB: Ting har jo etterhvert blitt mer behagelig enn det det var, og vi må ikke lenger turnere konstant for å kunne gå rundt økonomisk, så det blir litt mer balanse og ikke bare blodslit. Og enn så lenge føler jeg at vi har en bra flyt med nye ideer og greier å utvikle oss for hver skive som kommer ut, og så lenge ting er sånn vil vi definitvt fortsette!

JW: Digg, da sover jeg mye bedre om natta i allefall! Over til noe litt annet; tekstene deres virker veldig gjennomarbeida og forseggjorte, men måten de blir framført på gjør at det er vrient å få med seg hva dere sier uten å ha bookleten foran seg. Hvordan føler dere at publikum tar inn det dere synger om?
JB: Hahaha, nei det blir nok aldri aktuelt å gi ut en skive uten tekstene i bookleten. Men det slår meg ofte som pussig når vi drar til utlandet og spiller for folk som synger med på gebrokken engelsk, og jeg lurer på om de egentlig skjønner hva de synger om. Litt det samme som i statene hvor vi har ganske mye unge fans, og man blir alltid litt sånn “hvor mye tar de egentlig til seg av det her?” Særlig siden mesteparten er såpass abstrakt. Men jeg tror helt klart at de som gidder å sette seg ned og kikke litt nøyere på tekstene våre vil skjønne hvor vi kommer fra uansett.

JW: Dere tegner et ganske grimt bilde av det vestlige- og særlig det amerikanske samfunnet, merker dere noen forskjell på folks respons her i Europa i forhold til hjemme i statene?
JB: Egentlig ikke. Det virker som om det er mye like, og likandes folk som dukker opp på konsertene våre. Jeg kan liksom ikke forestille meg hva en høyrevridd konservativ type person skulle få ut av bandet vårt.

JW: Det hadde vært jævlig morsomt da!
JB: Jo vent, det stemmer det! Like etter Hurricane Katrina skrev jeg en ganske ladet blogg på nettsida vår hvor jeg oppfordret folk til å støtte flomofrene siden myndighetene tydeligvis ikke hadde tenkt til å ta tak i det på noen ordentlig måte. Og da vettu, var det flere folk som sendte hatmail til meg og lurte på hvem faen jeg trodde jeg var, og man ikke burde blande musikk og politikk og at det var så viktig å stå sammen og støtte presidenten i disse harde tidene. Og det her er folk som må være fans, for det er ingen som bare snubler over sidene våre sånn uten videre. Og da lurte jeg virkelig på hva i alle dager disse menneskene fikk ut av å høre på oss? Jeg mener når NBC, CBS og ABC stilte spørsmålstegn ved om myndighetene gjorde jobben sin godt nok, er det ikke et spesielt radikalt utsagn lenger...

JW: Men det ville jo være lett for høyrefløyen å stemple Blood Brothers som upatriotiske, har dere fått mye sånt tyn utenifra den gjengse gjengen av fans?
JB: Nei, det eneste ordentlige tilfellet av sånt er det jeg nettopp nevnte. Men jeg ble sjokka nok igrunnen av å høre sånt i en tid hvor det klare flertallet av amerikanere, demokrater som republikanere, satte spørsmålstegn ved innsatsen til Bushadministrasjonen, og så skal vi liksom stå ved siden av en president som ikke bryr seg om sine egne innbyggere engang..?

JW: Men hvordan føler du at klimaet for å skrive samfunnskritiske tekster har utviklet seg i USA etter 9/11?
JB: Jeg skulle ønske at det var mange fler band og artister som åpenlyst turte å kritisere det samfunnet vi lever i idag. Jeg kommer jaggu ikke på mange i farta... Øhm, tja... Dixie Chicks? Du skjønner hva jeg mener ikke sant? Når man ser hva slags flora av fenomenale punk- og hardcoreband som blomstret under Reagans to perioder, syns jeg det er merkelig at man ikke flere kritiske stemmer idag. Alt jeg har lest og hørt om den perioden sier jo at det var forferdelig rent politisk, men samtidig et fantastisk motsvar i responsen som kom fra undergrunnen. Jeg mener at perioden vi er inne i med Bush er minst like ille, og det får meg til å lure på hvorfor så mange bare blir stående apatisk og se på alt det som skjer.

JW: Men hva tror du er grunnen til at folk ikke reagerer på samme måten idag som på 80-tallet?
JB: Jeg tror folk flest har mest lyst til å flykte fra alle problemene heller enn å være med og ta tak i dem, og hører heller på musikk som gir dem lyst til å feste enn å tenke. Og jeg dømmer absolutt ikke det, jeg skjønner godt at man når et metningspunkt for nyhetssendinger om krig og vold, men samtidig så syns jeg at nå ville vært det perfekte tidspunktet for flere band å synge om det som skjer.

JW: Men ser dere på dere selv som et politisk band?
JB: Njaaa nei, vi er definitivt et samfunnsengasjert band, men jeg syns politisk band er en ganske svulstig merkelapp å putte på oss.

JW: Over til noe litt annet. Hvordan foregår låtskrivinga deres?
JB: Jeg tror ikke det er så annerledes enn hvordan alle andre band skriver låter. Når vi setter oss ned og skal skrive en ny skive så holder vi på sammen ihvertfall fem ganger per uke, og litt på egenhånd utenom.

JW: Men har dere en spesifikk helhet i tankene når dere holder på sånn?
JB: Nei, absolutt ikke. Alle kommer med ideer til partier eller låter og så jobber vi på dem sammen, og hvis ingen har noe så spiller vi bare til noe låter fett. Tekstmessig er det Jonny (kastratvokal) som vanligvis kommer grunnideene og så fortsetter jeg på de og så sender vi det bare fram og tilbake og prater om det til ting funker som det skal. Ikke noe hokus pokus.

JW: Men hva slags ting eller situasjoner inspirerer dere til å skrive?
JB: Hva som helst. Virkelig. TV-programmer, aviser, blader, sladderblader og tabloider, hva som helst. Mye av det vi gjør blir en slags respons til det vi ser i media, og hvordan media dekker nyhetsstoff.

JW: På sisteskiva Young Machetes så plukker dere jo opp tråden mer fra gamle dager, samtidig som dere holder på med nye ting, hva blir neste skritt? Hva kan fansen glede seg til på neste skive?
JB: Jeg tror ikke vi har kommet så langt enda, for å være helt ærlig. Vanligvis så kommer sånne ting mer eller mindre av seg selv, for vi har fått en utrolig bra låtskriverkjemi i bandet etterhvert. Hvis Morgan (bassisten) spiller noe så er Mark (trommisen) på det med en gang, og så følger vi andre bare på og så tar vi det derfra. De fleste av oss har jo andre prosjekter som vi driver med når vi ikke holder på med Blood Brothers, så det er en veldig kontinuerlig strøm av ideer.

JW: Ja, dere har jo både Neon Blonde og Head Wound City, pluss sikkert hundre andre prosjekter som jeg ikke har hørt om...
JB: Ja, og Morgan jobber alltid på noe. Han og Jonny er vel de mest aktive av oss når det kommer til låtskriving. Mark holder endel på med elektroniske beats og sånt...

JW: ... så fett! Er det kanskje noe vi får høre hos dere framover?
JB: Tja, jeg vet jaggu ikke. Vi har med oss så mye støff på scenen som det er så jeg kan nesten ikke forestille meg at han er keen på å ha enda mer juggel med seg.

JW: Dere later jo til å være over gjennomsnittet kreative, hvor ville alle de ideene endt opp hvis dere ikke hadde et band å spille i?
JB: Jøye... Jeg hadde sikkert gått på universitetet eller noe, men hva som ville vært den kreative kanalen aner jeg ikke. Musikk har liksom alltid vært der hos meg, så jeg tror nesten det ville endt opp der før eller siden uansett. Men måtte det være noe annet så, tja.. Grafisk design kanskje? Men når det er sagt så er jeg helt idiot når det kommer til datamaskiner, så jeg hadde sikkert ikke fått til noe som helst, hahahaha! Tegning kanskje?

JW: Så du ser ikke degselv skrive the great American novel?
JB: Nei, absolutt ikke. Jeg har alltid låter i tankene når jeg skriver, så å gå løs på en bok tror jeg blir litt i meste laget. Men jeg tipper at Jonny er en sånn person som har det i ham til å skrive noe så omfattende som en hel bok. Han skriver og produserer noe hele tiden hele tiden så han kunne sikkert fått til noe sånt hvis han ville.

JW: Skjønner! Over til noe litt annet; dere turnerte med ...Trail of dead ifjor høst, og utifra det jeg har hørt har de hatt endel fram og tilbake med plateselskapet sitt, hva er deres erfaring med platebransjen?
JB: Hehehe, vi har aldri hatt noe annet enn bråk med plateselskaper! Da vi ga ut “...Burn” gikk selskapet som skulle gi den ut konk nesten like etter vi slapp den. Heldigvis hadde vi trykt opp et førsteopplag på cd, og vi hadde beholdt rettighetene til vinylpressinger selv, så vi hadde noe, men den skiva har vært vanskelig for folk å få tak i i årevis takket være det der. Etter det signerte vi med V2 og ga ut Crimes og Young Machetes der, men like etter vi slapp Machetes gikk de pokker meg konk de og, så det virker som om det hviler en forbandelse over bandet vårt; alle som gir ut skivene våre er dødsdømte, hehehe!

JW: Så weird..?! Man skulle jo liksom tro at etterhvert som man ble større og klatret oppover suksesstigen så ville solide plateselskaper følge med?
JB: Jupp, det skulle man tro, men sånn er det altså ikke! Jo mer jeg har hatt med å gjøre større selskaper, jo mindre forundra blir jeg forsåvidt. Når det er sagt, så kan jeg ikke si med sikkerhet hva som er det beste av mindre og større selskaper, for det er plusser og minuser med begge deler. F.eks, hadde vi vært i denne situasjonen hvis IKKE vi hadde signert med Artist Direct og spilt inn “...Burn “ med Ross Robinson? Jeg aner ikke!

JW: Men når du ser tilbake på ting idag, er det noe du ville gjort annerledes?
JB: Absolutt, det er mange ting jeg ville forandret på. Vi burde f.eks. Ikke ha signert med det selskapet som ga ut “...Burn”. Jeg mener, vi var jo 19 år og helt i sjokk over at et stort selskap ville gi ut musikken vår, og ante jo ikke hvordan de greiene der funka i det hele tatt.

JW: Men ville dere fått jobba med Ross Robinson hvis det ikke var for dem?
JB: Greia var den at det var Ross som kom på en av konsertene våre og lurte på om vi ville gjøre en skive med ham. Og etter at den var spilt inn så fungerte han som manager for oss, og tok oss med rundt til div. majorselskaper, så Artist Direct var bare ett av dem.

JW: Og hvordan var det å jobbe med Ross Robinson (som har produsert bl.a. At the drive-in, The Cure, Sepultura og Slipknot. Red.anm.) sammenlignet med Guy Picciotto (fra Fugazi som har produsert bl.a. Blonde Redhead, Make-Up og The Gossip. Red.anm.) og John Goodmanson (alt fra Wu tang clan til Sepultura til Blondie... Red.anm.)?
JB: Ross er utrolig opptatt av å motivere folk til å yte maksimalt og komme inn til kjernen i hver enkelt låt, og han bruker mye tid på å sørge for at alle er på nett med feelingen og vibben i låtene før man spiller de inn. Vi brukte masse tid på å gå gjennom tekstene og han kunne komme med en haug med metaforer om tja... å bygge pyramider for eksempel, for å motivere oss, mens vi var egentlig mest keene på bare å spille inn og bli ferdige med det.

JW: Hvordan reagerte han på det?
JB: Jeg tror han skjønte at det ikke funka helt, så vi opplevde aldri noen av de skrekkhistoriene folk forteller om han, hvor han kaster ting på folk og brøler og hoier for å få folk til å spille superhardt på trommer eller synge på en spesiell måte eller whatnot.

JW: Noe sånt funka kanskje bedre for Slipknot enn for dere...
JB: Jeg tror absolutt at de greiene der funker bra på en del folk, men vi tar ikke oss selv spesielt høytidlig og heller ikke selve innspillingsprosessen, så jeg tror ikke egentlig noen av oss hadde noe særlig behov for coaching for å få til ting. Og det tror jeg også han skjønte, så vår erfaring ble mye triveligere og humoristisk enn det jeg har hørt fra mange andre. Vi hadde bl.a. filmen “American Movie på repeat på en skjerm under hele innspillinga, og Ross kunne stoppe meg midt i en vokalteiping og peke på noe som skjedde på skjermen. Sånn stemning var det. Mens med Guy og John var det ikke det samme fokuset på teknikker for å motivere, vi bare hang ut og hadde det knall. Jeg har aldri hatt det så moro som da vi spilte inn Machetes i hele mitt liv! Kjemien oss imellom var helt sjukt bra, og vi fjolla og lo oss stort sett gjennom hele perioden. Vi spilte terninger hver eneste dag, og loppa Guy for masse penger, han vant aldri en dritt, hahahaha!! Ellers fulgte vi nøye med på NBA playoffene og...

JW: Hahahaha, det er ikke akkurat det man tenker når man hører skiva!!
JB: Jeg vet! Men det var helt sublimt! Entusiasmen hans og den kreative kraften hans er helt rå, så det var en tvers igjennom fornøyelse å jobbe med ham.

JW: Feeett...! Men nå tror jeg det er på tide å runde av her, så helt på tampen; vi i furore liker å gi band som vi intervjuer muligheten til å fronte andre band de føler fortjener større oppmerksomhet, har du noen anbefalinger? Eller bøker, eller hva som helst egentlig.
JB: Jepp! Mika Miko (myspace.com/mikamiko) er et dødsfett jentepunkband fra LA som vi liker dritgodt! Ellers er Shoplifting (myspace.com/shoplifting) en personlig favoritt! Faktisk spiller tvillingsøstera mi trommer der (Der og?! Hun spiller trommer i Gossip også for svingende... red.anm.), og de rocker sokkene! Hmm, hva annet? Av bøker er “The Corrections” av Jonathan Franzen, eller “The Master & Margarita” av Mikhail Bulgakov skikkelige godbiter begge to. Den siste er full av politiske kommentarer til det gamle Sovjetregimet som er begravet i en slags fantasiverden, for det var jo ikke akkurat poppis å snakke regjeringen imot i gamle dager så det måtte gjemmes. Man får kjøpt en kul paperbackvariant av den med veldig utfyllende fotnoter som forklarer hva de forskjellige hendelsene refererer til av virkelige historiske hendelser eller av systemkritisisme. De fotnotene gjør virkelig susen, men man kan også lese den uten å kikke på dem i det hele tatt og allikevel få en kjempeopplevelse! Jeg leste denne i et av de siste semesterene jeg hadde på universitetet i Washington, hvor jeg tok russisk literatur, og den er en av mine all time personlige favoritter!

JW: Not too shabby mister! Tusen takk for en megatrivelig prat, skulle gjerne sittet hele kvelden og prata, men nå ser jeg at du må begynne å gjøre deg klar til lydsjekk og sånt. Gleder meg til ikveld!
JB: Vet ikke hvor mye det er å glede seg til ass, det er nok den rustne versjonen av Blood Brothers dere får servert ikveld...

JW: Det driter jeg i, jeg hadde digga det om det så var bossanovaversjonen dere disket opp med ikveld!
-
True dat! Noen timer senere går Blood Brovaz på scenen og åpner med “Cecilia and the silhouette saloon” med et smell som dytter meg baklengs inn i fuglekassa. Og selv om prestasjonene veksler mellom veldig bra og ikke fullt så bra, så greier jeg ikke være ordentlig kritisk eller bry meg noe særlig om de delene som ikke er helt 'på', for dette bandet er alt for viktig for meg til at jeg kan bry meg om sånt tjafs! Hvem trenger journalistisk integritet når smilet er så bredt at munnvikene møtes i nakken? Det er for lite ekte kjærlighet i verden folkens, så la oss nyte det lille vi har!

Jaguar Wrong