1.juni 2007:

Jesse Malin intervju

Jesse Malin. Kompis med Ryan Adams, kompis med Bruce Springsteen, kompis med Lucinda Williams. Rockepoet, som sine venner, og en skikkelig hyggelig fyr skulle det vise seg. Og den egenskapen er viktig når intervjueren er av den gamle skole. Penn og papir var mine våpen. Pennen er sterkere enn…diktafonen? Uansett, forventningene var høye da jeg ankom Garage (med trykk på den første a’en, slik Brooklyn-folket uttaler ordet…). Jeg ble møtt av Jesse stående i tullepositurer, da fotografen for intervjueren før meg tok sine siste bilder, og forlot lokalet.

- Hvordan står det til mr. Malin, knallhard turnétimeplan for tiden?
- Oh yes. Ny dag, ny by. Blir mange hotellrom og lobbyer, sjelden det blir noen mulighet for å komme seg ut og rundt. Men du får med deg mange forskjellige konsertscener, da.
- Kan tenke meg det, Mr. Malin. Tenkte å starte intervjuet med et spørsmål om fortiden din. Du har jo noen karakteristiske band på samvittigheten, gi meg en kort oppsummering?
- Som tolvåring startet jeg og to kamerater ”Heart Attack”, et hardcoreband av den politiske, aggressive sorten. Vi var skikkelig sinte (låttitler som ”Hitler”, ”God is Dead” og ”English Cunts” gir et inntrykk av det følelsesmessige landskapet…). Men da jeg rundet seksten stoppet det opp. Vi var rett og slett ikke sinte nok lenger.
- Og da startet du…
- …D Generation. Fem barndomskamerater som samlet seg til et av New yorks fineste band på 90-tallet. Fullstendig overskygget av grungen, selvfølgelig, men glam-folk-rocken vi spilte var god nok til å få gitt ut et knippe album. ”No Lunch” var det beste, sjekk det ut mann!
- Selvsagt skal jeg det. Men hva har du egentlig tatt med deg fra den tiden til Jesse Malin i dag?
- Sinnet fra tiden i Heart Attack-tiden vil alltid være en del av meg. Jeg tror sinne er viktig for et hvert rockeband, men det kan selvfølgelig kommuniseres på mange forskjellige måter. Det er mye sinne i musikken min i dag.
- Ser du for deg flere stilskifter i overskuelig fremtid? Hvilken retning tar du i så fall da?
- Når det gjelder musikk handler det alltid om forandringer for meg. Ch-ch-changes, som David Bowie sa det. The times they are a-changing, vet du. Men selvfølgelig, det må ligge en mening bak det hele. Forandring for forandringenes skyld fører jo ikke til noe spennende musikk. Neste skive kommer nok til å gi låtene mye mer rom. Og jeg tror den også blir mer eksperimentell enn de tidligere Jesse Malin-platene. Jeg vil gi mer rom til tekstene, og det gjennomgående happy/sad-forholdet som mange av låtene handler om.

På dette tidspunktet i intervjuet reiste plutselig Jesse seg opp og gikk bort til matbenken. Han plukket opp en appelsin, skrelte den, og slo seg ned overfor meg igjen. Appelsinsaften sprutet i alle retninger og rant nedover fingrene hans. Dette var ikke en del av den skjøre planen jeg hadde lagt forut for intervjuet. En dråpe appelsinsaft traff meg i øyekroken, og jeg skjelte ned på arket mitt for å finne neste spørsmål…

- Den musikken du spiller nå er jo en slags tidløs, klassisk greie som ikke er helt sammenfallende med den trendy, cred-fikserte ”indie-rocken” de fleste nye band sverger til. Tror du denne litt utrendy stilen forhindrer deg fra å nå fram til visse folk?
- Ikke egentlig. Jeg skriver bare låter som faller naturlig for meg. Jeg prøver ikke å (og Robin siterer:) ”create feedback through a vacuum cleaner” for å høres indie ut. Det er viktig for meg å skape en atmosfære i låtene mine som ikke høres påtatt ut. Det handler først og fremst om tekstene og det jeg vil si.
- Hør hør. Og dette bringer meg jo over til kongen av tidløs americana-rock. Hvordan var det å få selveste Bruce Springsteen til å synge med deg på det siste albumet ditt?
- Oh man, han er en fantastisk fyr. Jeg møtte ham under innspillingen av det første albumet mitt, og vi har holdt kontakten siden den gang. Han sa faktisk selv at han kunne tenke seg å synge på en låt på den nye skiva. Og ”Broken Radio” passet perfekt. Låta handler om moren min, som døde for en del år siden. Hun elsket å synge med til bilradioen. Og Bruce gjorde en fantastisk jobb med vokal på låta, veldig lidenskapelig, men samtidig veldig ærlig.

Appelsinen var for lengst fortært nå, men den godeste Jesse var fortsatt sulten. Han tok på ny turen bort til benken, og plukket opp en pakke med müsli. ”What the fuck is this?” sa han og åpnet posen slik at halve innholdet rant ut på gulvet. Han plukket frem en papptalllerken og strødde resten av kornblandingen utover. Og mens han satt der og spiste tørr müsli med hendene, nærmet jeg meg slutten.

- Hva er planene dine i den nærmeste fremtid, Jesse? Noen nye album i tankene?
- Ja faktisk. Leker med tanken om å lage et cover-album neste gang. Blir en herlig samling låter, alt fra The Kills til tidlig Elton John. Jeg er veldig interessert i å gi en tribute til de bandene som åpnet opp min verden da jeg var ung. Uten å fremstå som en karaoke-artist, selvfølgelig. Det er viktig å ”stay connected”, å kunne nå frem til folk.
- Stay connected. Lett, Jesse. Helt til slutt,- kan du gi våre enkle lesere noen gode musikkanbefalinger? Hva hører du på for tiden?
- Det nye Hold Steady-albumet er jo fantastisk. Og jeg har også fått muligheten til å sjekke ut den nye Ryan Adams-skiva Easy Tiger. Det har blitt et glimrende album. Ellers er Joseph Arthur ute med ”Let’s just be”, absolutt verdt å få med seg. Også Holly Ramos’ debutalbum ”Racehorse”. Deilig New York-inspirert musikk (Ett av sporene er visstnok produsert av Jesse Malin og Ryan Adams i fellesskap. Skjønner at denne skiva må sjekkes ut. Litt kjapp googling har også avslørt at hun har datet Jesse for mange år siden, og at hun faktisk har hjulpet ham med å skrive flere av låtene på den nye skiva. The plot thickens…).

I det Jesse besvarte det siste spørsmålet, åpnet døren seg, og inn kom en ung dame som viste seg å være søsteren til Jesse. Hun smilte og satte seg ned, og jeg skjønte at dette var mitt queue. ”Takk for praten, mr. Malin” sa jeg og stappet notatblokken min ned i en allerede overfylt Fred Perry-veske. Solen skinte, og jeg satte meg ned i slottsparken og oversatte noen kråketegn før mitt rendevouz med resten av furore-redaksjonen. Pokker heller, jeg hadde jo til og med gjestelisteplass til konserten.

Er jeg journalist nå, far?

Robin Banks

robinbanks@furoreiharare.com