No Age - Nouns
No Age, duoen fra Los Angeles er tilbake med et litt mer fokusert og melodibasert album. Men ikke tro at morra di kommer til å like dem for det.
Så mye firer de ikke på krava. De er fortsatt støyende og deilige, men nå er det tydelig at de har brukt litt mer i studio, og de har til og med noen låter jeg blir sittende å nynne til. Gud bedre.
Siden sist så har de signet på Sub Pop, tatt noen glossy promobilder og eskalert noe voldsomt på låtskrivingfronten. ‘Nouns’ lander et sted mellom My Bloody Valentine og Daydream Nation-tiden til Sonic Youth. Et støyinferno, men med de vakre elementene som får deg til å sitte med ørene klistret til høytalerene på stereoen din.
Favorittlåtene kommer kjapt her, “Eraser” gir meg følelsen av å være tilbake til de dagene hvor Black Flag var det eneste som gjaldt, “Teen Creeps” tar meg til tiden da So What! hadde dansegulv og til og med undertegnede sto å svettet hver helg. Men dette er ikke musikk fra fortiden, dette er musikk for framtiden, det vekker bare de gode minnene. Og med “Cappo” og “Ripped Knees” så lager No Age låter som kommer til å vekke minner fra sommeren 2008 når vi teller flere år fram i tid.
No Age svømmer fram og tilbake hele tiden, fra det brutale, til det vakre, fra det poppete, til støyhimmelen, fra Sonic Youth, til Pavement, fra Neu!, til Hüsker Du. Ah, la meg aldri komme hjem. La meg aldri våkne opp.
Men som sagt, dette er ikke for alle, i hvert fall ikke for de sarte sjeler. Du kommer aldri til å høre No Age på P3, du kommer aldri til å høre de bli spilt på Mono. Men du kan høre de på iPod’en din mens du vandrer gatelangs, og ikke minst, du kan få de med deg på Øyafestivalen i sommer. Nei vent, du MÅ få de med deg på Øyafestivalen i sommer.
Andreas Milde