Peter Morén – The Last Tycoon
Wichita/Tuba
Peter Morén er kanskje bedre kjent som Peter i Peter Bjørn & John, de som hadde «Young Folks», de som blir elsket opp og ned og frem og tilbake av indiemiljøets kanskje største opinionsmaker, Pitchfork.com. Det er et bra band det, for all del, ikke så bra som alle skal ha det til, men likevel. Det er uansett en annen sak. Denne gangen handler det om Peter, og bare Peter.
Han klarer seg bra på egenhånd Peter. Selv om han presenterer et annet musikalsk utrykk enn det vi er vant med, skjønt så veldig forskjellig er det ikke. Det er fortsatt gode melodier uten alt for mye tull som står i fokus, det er bare mer nedstrippet og melankolsk. Og bedre. Ja, det er en svinaktig god plate det her. De første tre-fire rundene den går i spilleren så fylles kroppen med velvære, man lar alle tanker gå og bare lar seg selv bevege av musikken. Etter hvert så begynner man å legge merke til detaljene i produksjonen også, og da blir det bare bedre.
Peter Morén er selverklært «Dylanist», men heldigvis så prøver han ikke for hardt og høres ut som helten sin. Han lar inspirasjon være inspirasjon, og kunstnerisk uttrykk være noe annet. Den eneste reelle inspirasjonen jeg kan høre han har dratt fra Dylan, er at begge essensielt er en mann med gitar. Han ligner ikke i verken lyrikk, utrykk eller teknikk.
Peter Morén har snekret sammen et utrolig helhetlig album, dette er et solid håndverk rett og slett. Han er intelligent i arrangementene sine og låtene tar ofte uventede vendinger. Til tider kan han kanskje virke som en singer-songwriter versjon av Steely Dan, og det er ren poesi i mine ører. Det grenser til tider opp mot voksenpopsjangeren dette her, men Peter Morén holder det raffinert nok til at det aldri blir ekkelt.
Håvard Ringen