Grand Island - Boys & Brutes
Grand Island tok meg litt på senga de. Jeg var halvfull og våt da jeg så de på en regntung 17.mai for noen år siden, og de sjarmerte meg sånn halveis. Men så plutselig, var de overalt. Og nå er de jaggu her igjen…
Når jeg leste meg opp på bandet (dette var altså før denne regntunge 17.mai-dagen), så leste jeg om et bluegrass- og americanainspirert band. Og da jeg fikk først fik høre de så følte jeg meg snytt. Greit nok, de hadde banjo og slide-gitar, men dette var rock eller indierock så godt som noe annet. Det var kanskje derfor jeg tok dem for gitt og lot dem vandre ut i den mørke Oslonatten uten meg og mitt følge. De savnet oss neppe.
For etter 3 europaturneer, opptredener på flere av de store festivalene rundt omkring på kontinentet, etter å ha turnert norge på kryss og tvers og tilbake igjen, samt Southbysouthwest og Eurosonic-opptredener, Spellemann- og Alarmpris nominasjoner, så bryr de seg nok fint lite om at en skarve Furoreskribent får kalde gufs av å høre navnet deres.
På ’Boys & Brutes’ bestemte jeg meg for å ikke høre på noen andre, og gå inn med en litt annen holdning. Jeg er fortsatt like streng og sur, men kanskje ikke så fordomsfull. Og det funker, som bare det.
Ok, først av alt, se bort fra alle bluegrass-referansene her. Dere får ingen Allison Krauss, dere får ingen Emmylou Harris, og Grand Island kommer aldri til å tonelegge oppfølgeren til ’O Brother Where Art ’Thou’. Dette er morro-rock med catchye refrenger. Litt som Superfamily, bare uten dansegutta. Også er gutta i Grand Island tøffere både i trynet og i uttrykket. Og i klesstilen, ikke minst. Tror du ikke at de er bestebuddies med Superfamily-boysa også da. Oslo is a small, small town…
Låter som ”Ass And A Disco”, ”I Am the Horizon” og ”I Wish Ity Was Summer Always” sender meg rett til Californiakysten og de glade 70-tallsdagene hvor surfing og droger var det eneste som betydde noe. Men noen ganger går det litt over styr her, og plutselig er det sirkus og dårlig speed som betyr noe. For eksempel på ”Behemoth” og ”Razorblades and Celebrations” blir jeg både svimmel og i dårlig humør. Gudskjelov er dette unntakene.
For Grand Island har lært meg en lekse, nemlig ’ikke hør på hva morra di sier..eller noen andre for den saks skyld’. Sjekk ut greiene selv du, det funker som regele best.
Og www.grandisland.no, var det bare jeg som leste grandis-land og satt og fniste i ti minutter for meg selv…?
Mest sansynelig.
Andreas Milde