Frode Fivel – A Kid Is Just A Kid
Det er nesten fem år siden jeg lot meg sjarmere av debuten ’Patience Will Win’. Skal Frode Fivel bare bli en av dem som skulle havne i den berømte glemmekassa sammen med bl.a. Vidar Vang?
Ifølge plateselskapet har Frode Fivel vært halve jorda rundt, spilt i Hello Goodbye, drevet bar og brukt masse penger på gitarer. Høres ut som et digg nok liv egentlig, og det er med å sette et tydelig preg på plata. Spretne vårdager og late aftener i båten mens pilsen godgjør seg i vannet. Får den feelingen av soundet på plata. Mye minner om amerikansk vestkyst og lekne popmelodier som framføres litt knitrende. Vokalmessig kan Frode Fivel ligne en del på noe av det Saint Thomas lyktes best med. Han er tydeligvis ikke like produktiv som gode, gamle Thomas var, men det er det vel heller få som er. Noen av låtene sitter ikke alltid like godt og jeg må bruke litt tid for å like dem. Selvfølgelig er ikke alt jubalong og svalestup hele tida, men det hadde vært mer slitsomt enn bra spør du meg. Godfølelsen får du uansett.
Låtene som fortjener tittelen ”funker best” er ’I Get Nowhere’, ’Confusing Myself With Rock And Roll’ og ’First Time Fast’. Så veit du det.
Frode Fivel har med seg en tropp av sentrale gode norske musikere på skiva Det er vel og bra det, men hadde Frode kommet enda et par hakk nærmere den perfekte popskiva om han hadde kutta litt ned på medmusikanter? Ikke veit jeg, men jeg føler at jeg aldri blir skikkelig kjent med Frode Fivel som soloartist. Det er litt synd, for jeg tror virkelig at det hadde vært verdt et forsøk. Vel, man kjenner ingen ordentlig før man har sett dem nakne heller.
Uansett, lytt, nyt og del en kald hvitvin med dine beste venner. Det er heldigvis sommer snart.
Erick Ellectrick