Kidcrash - Jokes
Kidcrash er som en varm sommerdag på slutten av nittitallet. Når jeg lunter langs gatene i Oslo, med intet annet mål enn å sette meg i parken, drikke øl og tømme lungene for luft.
Ved å rope for full hals altså, ikke en bisarr selvmordspakt eller noe sånt. Jeg er da ikke gal. Men det kommer kanskje an på øyet som ser.
På de senere dager er jeg blitt et eldre menneske. Jeg bryr meg plutselig om hva jeg har på meg, jeg spiser mat som mest sansynlig vil holde meg i live og jeg løper de tilmålte kilometrene som vil hindre at blodårene vil tette seg med det første. Jeg hører på popmusikk, og jeg drikker lyst øl. Hva skjedde egentlig med ungdommen?
Den er her fortsatt. Du bør ikke fortvile selv om du skulle se meg strene nedover gata, plystrende på den derre Steely Dan-skiva ikledd min nye Fred Perry-cardigan. Selvom jeg liker å dusje, og fortsatt skjuler tatoveringene mine for min gamle mor, så betyr ikke det at jeg ikke har kroppen full av ungdommelig overmot. Det betyr ikke at jeg ikke river av meg skjorta, slår meg på brystet og hopper på bordet når jeg setter på den nye skiva til Kidcrash.
Innimellom så blusser det opp i meg. Minnene fra den tiden jeg dro innom Platesjappa Tiger å plukket med meg alt av det siste innen screamo/emo-sjangeren. Det frenetiske, det kaotiske, det emosjonelle, det brutale og all råskapen der imellom, gjorde med min ungdom som det å se lyset gjør med jesus-freaksa.
På ’Jokes’ så bringer Kidcrash alt dette tilbake. Jeg kjenner blodet strømme gjennom kroppen som det ikke har gjort på mange år. Åpningsporet ”Turtlelephant” røsker meg meg med en gang ut av hverdagen, og gitarene på denne låta gir meg gåsehud over nesten hele kroppen. Og det er gitarene som gjør det meste på denne skiva. Måten de spiller sammen på, og melodiene de lager får meg nesten til å felle en tåre. Sjekk ut låter som ”Parrots Just Don’t Understand”, den åtte minutter lange ” Ron Ghousley's Fucked Up Dream (Ron To The Hills. Ron For Your Life)” og ”Swingsets and Froze Grapes”. Det er vakkert, i alt sitt kaos. Det er emosjonelt bak den beinharde fasaden, og bak det ungdommelige pågangsmotet og to skiver, så skjuler det seg syv års hardt arbeid på disse kara fra New Mexico.
Så selvom jeg skjuler det bak dyrkjøpte klær, og en anstendig oppførsel, så har jeg ikke glemt hvor jeg var.
Du må ikke tro på alt du ser sønn. Men for guds skyld, tro på alt du hører!
Andreas Milde