Rick Ross - Trilla
Da Rick Ross slapp ”Port of Miami” i 2006 hadde han monster-singelen ”Hustlin” å lene seg på. Denne gangen har det vært tråere med hits i forkant, og skal vi være ærlige så er Ross langt fra en stjernerapper når det gjelder skills. Det som allikevel gjør dette til et ganske så overraskende sterkt album er produksjonen, som jevnt over er veldig bra.
Noen hakk bedre er rappingen sammenlignet med sist gang. Rick rimer sjeldnere på samme ord flere ganger, og det virker som om han kanskje er på vei steder med flowen sin. Men tematisk er det veldig smalt; hustlin’, damer, party, raske biler blablabla. Ikke det at jeg hater det, men noget ensformig blir det, til tross for at stemmen hans fortsatt er Baooosss.
Produksjonen gjør allikevel at jeg hører mye på denne plata om dagen. Til tider føles det faktisk som om dette er en Roc-A-Fella utgivelse anno 2000, og det er virkelig ment som et kompliment. To av J.U.S.T.I.C.E league sine bidrag, ”Maybach Music” med Jay-Z, og ”Luxury tax” med Lil’ Wayne (verset hans er for øvrig så ut av denne verdenen atte hjælp) Jeezy, og Trick Daddy hjelper til å sette deg tilbake til svunne tider. DJ Toomp’s ”This me”, og Bink!-produserte ”We shinin’” er også med på dette (sannsynligvis ufrivillige) lydbildet, og det føles bra.
Til og med J.R-produserte, T-Pain gjestede (jeg liker nappy boy, altså) ”The Boss” funker, og ”Speedin’” med Kells er jo morsom den. Med unntak av et par mindre interessante låter er produksjonen tip-top, og for meg funker Rick Ross nesten som en behagelig bonus til denne. Og det sier sitt om produksjonen.
Eirik A. Engebretsen a.k.a Head & Pinnekjøtt