Chris Walla – Field Manual
Chris Walla er ikke bare flink produsent for blant annet the Decemberists og Tegan & Sara, men han er også først og fremst min favoritt Death Cab for Cutie-er. Hvorfor? Under Quart 2006 da DCFC spilte i Bendiksbukta for en drøss med folk som egentlig bare ventet på Depeche Mode, ble det blåst fine såpebobler under ”What Sarah Said” hvorpå Walla sa etter sangen ”Thank you for the bubbles. That’s great!”. Fangirl Moment Of The Year. Der, nå lover jeg aldri å plage folk med den historien igjen (fram til Quart i år i hvert fall). Poenget var vel at jeg hadde litt forhåpninger til denne soloplata, fordi jeg er veldig glad i DCFC (som for øvrig også kommer med ny cd i vår) så hvordan klarer Walla seg alene?
Jeg må innrømme at første gang jeg hørte igjennom denne plata syns jeg den var temmelig kjedelig og intetsigende. Problemet er ikke at Chris Walla har lite på hjertet. Tvert imot er tekstene på Field Manual ganske så politisk kritiske og samfunnsengasjerte. Det var ikke akkurat det som slo meg da jeg hørte førstesinglen ”Sing Again”, selv om teksten går ”sing together with fiery eyes, our anger alive in our chests(…)let’s raise up a song in unrest” Det som derimot slo meg var (1) hvor slående lik stemmen til Walla er bandbuddy Ben Gibbards - bortsett fra at sistnevnte gjør det bedre. Og (2) at det begrenser seg for hvor mye politisk slagkraft en søt poplåt egentlig kan ha. Allikevel er ikke tekstene til Walla så dumme hvis man virkelig hører etter. Etter å ha hørt på plata et par ganger til har den blitt bedre og bedre. Selve låtene er melodiøse, godt produsert, og spesielt ”Sing Again”, ”Geometry &C”, ”Archer V. Light” og ”Everybody Needs A Home” er fine. Man kommer vel strengt tatt ikke unna det faktum at det minner en del om DCFC, men det er jo egentlig ikke en dum ting, selv om man kan begynne å lure på hvor nødvendig det egentlig var å lage dette albumet.
Field Manual er en ganske streit singer/songwriter-plate, og jeg skulle ønske den hadde litt mer særpreg. Likevel har den en del fine låter, og man kan jo bare håpe at det nye Death Cab-albumet er enda bedre.
Kine Christensen