Adam Green - Sixes and Sevens
Adam Green og jeg har gått gjennom mange forskjellige faser de siste årene. Først og fremst fordi han kan lage de herligste, mest naïve tekstene og melodiene som finnes. Men også fordi han kan lage den mest rævva musikken man kan komme over.
Første gang jeg satte meg ned med Moldy Peaches-skiva (det forrige bandet til Adam Green Red.Anm,) så var jeg sjokkert. Så barnslige tekster, så enkle melodier. Så banalt? Nei, så genialt. Trenger ikke være vanskeligere enn det serru.
De to første skivene hans var en fest og et sirkus. Låter om Jessica Simpson, joysticks og Adam Green sin ’Bunny Ranch’, gjorde hverdagene mine lysere og barnet i meg var vekket til live igjen. Jeg begynte å føle at Adam Green var en mann jeg kunne stole på. Men sånn gikk det ikke. De to neste skivene gadd jeg så vidt å høre på, førsteinntrykkene var så skuffende at man nesten skulle tro mannen hadde blitt voksen. Hva hadde skjedd med vår tids Peter Pan? Peter Pan med særs pubertal humor vel å merke.
Derfor var jeg veldig spent når jeg sjekket ut den siste skiva hans, ’Sixes and Sevens’.
Og han innfrir ikke helt denne gangen heller. Han kunne ikke holdt på med firesporsopptakeren sin og de vindskeive melodiene så veldig mye lenger han gjorde, sant nok. Men nå har han altfor mye midler til rådighet. Produksjonen er altfor fin, som den også var på de forrige skivene og melodiene er ikke helt der hvor de skal være. Det kan virke som om vår alles barndomshelt har vokst i fra oss.
”Festival Song” er en liten perle. Det er også ”Tropical Song”. Problemet er bare at dette er de to første låtene. Det blir litt som å hoppe av i svingen blir det ikke? Resten av skiva forsvinner ut i ingenting. Man nynner litt med, og smiler over noen morsomheter, men alt blir fort glemt. Desverre.
Andreas Milde