13.mars 2008:

evangelista
Evangelista – Hello, Voyager


I det herrens år 2006 slapp Carla Bozulich en skive som het Evangelista. Nå er hun her med et band som heter Evangelista. Om navnvalget er fantasiløst eller fantasifullt eller ikke lett å si, men plata er denne ukas beste!

Forruten Carla består Evangelista av en gjeng halvgale musikere fra Montreal. Carla sjæl er fra USA vel og merke og hun har spilt med ulike storheter som Thutston Moore, Wilco og Willie Nelson gjennom årene. Hun er visstnok megafan av country, men det er vel Thurston man lettest kan linke til på denne plata. Carla skriver poesi, noveller, arikler pluss anmeldelser for sære amerikanske aviser og magasiner i tillegg til musikken. Kul dame med andre ord. Og jeg veit hun er først og fremst er artist, Susanne....

Det låter som om PJ Harvey skulle hatt et industriband i ryggen eller Patti Smith skulle slått seg sammen med Maribel neste gang hun er i Oslo. Med andre ord, det låter skamfett gjennom hele plata. ’Winds Of Saint Anne’ og ’Smooth Jazz’ tråkker stien for deg før det blir noe søtere nattklubbstemning med ’Lucky Lucky Luck’. Knips, knips, baby play the blues. ’For The Li’l Dudes’ går det omtrent kun i klassiske strykere og med et er jeg i en forlatt begravelse. Heldigvis gjenstår platas fineste spor etter det. ’The Blue Room’ er sørgelig og nydelig, mens ’Truth Is Dark Like Outer Space’er vi litt mer tilbake der det først starta, men mer opptempo og rocka. ’The Frozen Dress’ høres fryktelig skummel ut og er egentlig helt jævlig, men den er med på å sette stemninga på plata. Kan likevel ikke tenke meg ’Hello, Voyager’ uten den. ’Paper Kitten Claw’ er også en av de beste låtene her og merkelig nok ganske fengende. Tittelsporet avslutter med støy, noise, noe som må være knusing av instrumenter og Carla som leser/finner på dikt over. Herlig, herlig! En sær, men likevel en plate som flere enn de særeste folka i klassen vil kunne like. Hun har dessuten noen av de mest poetiske tekstene jeg har kommet over på ganske lenge.

Uansett hva som hender, ikke glem denne plata.

Erick Ellectrick