Stephen Malkmus – Real Emotional Trash
Stephen Malkmus. Der König for en horde av unge, og ikke lenger fullt så unge, indie-kids. For guttungen som skriver dette er Pavement det største bandet i hele verden. Som i neste omgang gjør Stephen Malkmus til tidenes største musikkhelt. Som igjen gjør det litt ukomfortabelt å anmelde solo-album av ham. Men inhabilitet har vel aldri skadet noen, så jeg kjører på.
Det selvtitulerte førstesoloalbumet til Malkmus var en drøm av fengende, snurrige melodier og tekster, og var en perfekt overgang fra den velproduserte sisteskiva til Pavement. De to neste soloskivene vandret mer bort fra melodi og mer i retning av…Real Emotional Trash? De umiddelbart fengende låtene har blitt trengt stadig mer bort til fordel for jamming og – litt kjipt sagt – flinkismusikk. Men disse flinkis-tendensene er ikke nødvendigvis en dårlig ting, for det er absolutt flinke folk som etterhvert utgjør følgesvennene i The Jicks. Og flinkismusikk kan jo aldri bli bedre enn når den er laget av Stephen Malkmus. Problemet mitt er bare at jeg ikke er flink nok selv til å kunne glede meg over ti minutters låter med lett gitar-ronk. Og kanskje derfor setter jeg så stor pris på refrenget i ”Cold Son” eller verset i ”Gardenia”. Jeg er en enkel sjel. Men samtidig er det noe småmagisk ved hele denne Malkmus-lyden. Jeg misliker den aldri. Skulle jeg plutselig falle ut i en av de tyngre jam-sessionene, så faller jeg alltid inn igjen med med foten trampende taktfast, eller nynnende med et smil om munnen. Genialitet slipper ikke taket så lett. Og for hver gang jeg igjen setter på plata, så lirker de gode melodiene og låtene seg enda litt mer frem.
Og til slutt sitter du der med nok et knakende bra Malkmus-album. Jeg kunne jo ikke ende anmeldelsen noe annerledes.
Johan Rogge Loennecken