The Helio Sequence – Keep Your Eyes Ahead
Etter å ha fått igjen stemmen har Brandon Summers og Benjamin Weikel mekka ferdig et tredje album som har tatt et par år. Uheldigvis har de ikke brukt tida godt nok.
Musikkbutikkgutter (puh..) starter selvfølgelig ofte band og det er også tilfellet her. Det finnes sikkert en million eksempler på det og det er ikke dermed sagt at hvis du er god til å selge utstyr, er du også en fantasifull råtass med originaliteten i behold. Det starter lett og poprocka med ’Lately’ og ’Can’t Say No’. Musikalsk kan det minne om en lett blanding av The Killers, Walkmen og litt Håkan Hellström. Tviler på at The Helio Sequence hører mye på sistnevnte, men det får heller være. Det er catchy nok liksom, men med noen usannsynelig flaue tekster. Dessverre er wannabe-stemmen til Brandon Summers for kjedelig for å veie opp for dette denne gangen.
Noen ganger trekker de inn elektro-elementer og prøver å blande dette med mer klassisk indierock. De prøver å følge en trend som så mange andre gjør en milliard ganger bedre enn dem selv. Det høres mer ut som om de ikke klarer å bestestemme seg. Ærre torsk? Ærre laks? Fisk er fisk. Musikk er musikk liksom. Og på store deler av albumet høres det ut som om de er et Jesse Malin-coverband. Flaut, karer.
Det positive med bandet er at man lett kan høre at de har ører for fengende melodier av og til. Her og der er det litt koselig også. Men, herregud a, det føles som å gå tur med en kåt bikkje som trekker i alle retninger ved Akershus Festning. Heldigvis er albumet kort.
Den beste låta på plata kommer helt til slutt og heter ’No Regrets’. Denne er tydelig spilt live med flere mennesker tilstede og stemmen til Summers høres ganske kul ut. Hvorfor kunne ikke hele albumet vært sånn istedet?
Erick Ellectrick