Mountain Goats – Heretic Pride
Hvis du har sagt det du skal si i et vers, og det ikke er behov for å si noe mer, så gjør du som John Darnielle: du erstatter den siste tekstlinjen i verset med ”jæ-hæ-hæ”, slik han gjør tretti sekunder ut i åpningslåta ”Sax Rohmer #1”. Og når man skriver vår tids kanskje beste tekster, så gjør det på en eller annen merkelig måte låta bedre.
For dem som har fulgt The Mountain Goats de siste årene så er det ingen revolusjonerende endringer i musikken på denne skiva. John Darnielles agressive spilling på akustisk gitar står som vanlig i sentrum, akkompagnert av bass, enkel tromming, og en stryker her og der. Produksjonen er god i forhold til de tidligste skivene hans, og låtene har nesten hele veien et driv og en rytme som gjør dem perfekt til bilkjøring. Eller båtturer kanskje? Godt ute på sjøen i den mørke, urolige perioden før uværet kommer. En følelse som er godt illustrert av de dramatiske skyene på forsiden av coveret. Og også temaene på skiva er en litt mørk blandings av fiktive skjebner og historier. På albumet ”The Sunset Tree” var den vanskelige oppveksten hans tema, fulgt opp av kjærlighetssorg på den forrige skiva ”Get Lonely”. Og selv om mange av tekstene på ”Heretic Pride” kan være litt vanskelige å få tak på, så maler Darnielle hele tiden små bilder eller bringer frem følelser og sinnsstemninger som blir allemannseie. Du får noe ut av hver eneste låt, blant annet på grunn av den karakteristiske vokalen til Darnielle. Lys og pen på noen rolige låter (”How To Embrace A Swamp Crature”), lys og frenetisk på de mest følelsesladde sporene (”Sax Rohmer # 1”).
The Mountain Goats er rett og slett et litt merkelig band. Og hovedrolleinnehaver John Darnielle er en merkelig fyr med en innholdsrik og til tider tragisk fortid. Og mer trenger du egentlig ikke ha i bakhodet for å kunne nyte disse små bryddstykkene om avdøde reggea-musikere, ekstremist-kulter og kinesiske spioner. Ingen andre i hele verden hadde klart å få meg til å høre på slike historier. Men The Mountain Goats fremfører dem med en innlevelse og nerve som ikke kan ignoreres.
”Every moment points towards the aftermath”
”jæ-hæ-hæ”
Johan Rogge Loennecken