Skyphone – Avellaneda
Danske dudes på selskapet Rune Grammofon liker tydeligvis stillheten best. Stillhet er sølv og lyd er gull?
Skyphone består av tre danske flinkiser som baserer sin musikk på noe av de samme prinsippene en del andre nordiske artister gjør. Det er veldig nedstrippa, korrekt og av og til på grensen til det kjedelige. Enkelte bajaser vil vel kalle denne typen sjanger for heismusikk, muzak eller ”noe hu derre Yoko Ono vill digga”. Skyphone kan vel med sikkerhet sies å være for de spesielt interesserte. For all del, jeg har ingen problemer med å lytte til skiva mens jeg står og vanner plantene mine i en altfor kort morgenkåpe og nipper til nylagd trendy kaffe. Men hvor ofte skjer det da?
Skyphone ga ut et album til ganske ålreite kritikker for ca fire år siden. Jeg tror det finnes et sted i hylla, men har ikke tenkt noe særlig over det før nå. Det er ganske downtempo (et uttrykk Pitchfork pleier å bruke om denne type musikk) og slow det også. Kan musikalsk minne om en mindre vågal utgave av Efterklang, Múm og Under Byen.
Det kan bli litt stille og anonymt det her, men finner man de rette låtene og tidspunktene er det faktisk litt å ta med seg her. ’All is Wood’, ’Dream Tree Lemurs’ og ’Leafchisel’ for eksempel. En grei affære detta her, men ikke noe mer egentlig. Kjøp det hvis du mediterer eller har veldig stille middagsselskap med veldig stille gjester.
Ikke sååå funny fact: Selvsagt er det Kim Hiorthøy som har mekka cover.
Erick Ellectrick