Le Corbeau - Le Corbeau
Le Corbeau er prosjektet til Øystein Sandsdalen fra Serena Maneesh. Eller fra Infidels Forever og Angora Static om du vil.
Le Corbeau er det franske ordet for ravnen. Den svarte, skitne fuggærn som ler strygt og stjeler skinnende saker. Det er også en fransk film fra 1943, produsert av Henri-Georges Clouzot (Inspector Closseau?). Men denne gangen er det altså Øystein Sandsdalen som er Le Corbeau.
For ca et år siden, på et altfor sent nachspiel, fikk jeg sjansen til å høre på noen demoversjoner av denne skiva. Jeg var glad og trøtt, men jeg karte uansett å skjønne at jeg ville høre mer av dette. Mens ingen så, lurte jeg den inn på min iTunes spilleliste. Dagen etter det infamøse nachspielet som, som det viste seg å skulle bli, så hadde jeg glemt alt sammen. Først etter noen måneder oppdaget jeg demoen igjen. Og det var så fint, så fint og støyende og svevende. Og nå endelig, sitter jeg med det ferdige produktet her. Og jeg storkoser meg.
Det er ingen tvil om at han kan sin Sonic Youth, sin Jesus and Mary Chain og sin Velvet underground. I tillegg er han inspirert av David Lynch, Charles Baudelaire og Charles Mingus. Noe man skjønner om man skrur på skiva og skrur av lyset. Herlig, vakkert og skummelt på en gang.
”Burnt Violent Sky” setter standarden for hvordan skiva kommer til å bli. Det er som å bli overkjørt av en buss, mens man egentlig bare elsker det. Den tar meg tilbake til ’Daydream Nation’ og de bekymringsløse tidene. Til tidene da jeg fikk ukelønn og spilte arkadespill. Men, selve låten over alle låtene på denne skiva er ”1957”. Sakte, suggerende, fisefint skummelt og støyfullt. Hadde bare alle mine dager vært så fine, så kunne jeg jeg levd i visshet om at jeg skulle død lykkelig. Men hei, la oss ikke bli melodramatiske her.
Det kler han bedre å være låtskriver og frontmann enn å være andrefiolinen til Emil Nikolaisen, så håper han fortsetter med det. Massene vil ha mer, eller i hvert en Milde som sitter på kontoret sitt med gåsehud på ryggen.
Andreas Milde