Atlas Sound – Let The Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel
’Mr. Deerhunter’, Bradford Cox, slipper sitt første soloalbum som helt og holdent er laget til sin barndomsvenn. Det er ikke småtterier kompisen hans har fått laget til seg. Kanskje nyere tids beste selvlagde gave?
Dette høres jo sinnsykt sentimentalt ut, mine venner. På en måte kan det også føles slik, spesielt når en syv år gammel gutt improviserer en spøkelseshistorie som intro. Litt scary også selvfølgelig. Låta ’Recent Bedroom’ starter friskt med fuzz, feedback og det som bedre er. En real shoegaze-låt der altså. Du får faktisk et helt vilt løft. Du og jeg. Mot resten av verden! Vi kan klare absolutt alt! (Du och jag, Alfred. Du och jag....) Videre strippes det ned litt etter litt og vi kommer til den tristvakre ’Winter Vacation’. Ahhh, jeg må ringe min venn Simen en dag snart. Elektrobeaten blir også mer dominerende på slutten og på ’Cold As Ice’, ’Scraping Past’ og ’Small Horror’ er det veldig nært rein elektronika. Masse lyder på engang og vokalen blir ettervert helt borte. ’Ready, Set, Glow’ og ’Bite Marks’ gir deg ulyd, syretripp og loops til du blir sliten i huet. Faktisk så mye at du glemmer hvor bra det hele var i begynnelsen.
Men, ploootselig (som Pervo-Kris fra Pyton-tegneseriene ville sagt) kommer humøret på topp og de aggressive låtene forsvinner helt. Opp fra asken og etter festen kommer ’After Class’ og ’Ativan’. Platas beste spor sammen med ’Winter Vacation’. Plutselig er det som om en krangel er over. Alt er fryd og gammen. Endelig er det dere to igjen. For evig og alltid, min blodsbror. Men alle ting har som kjent en slutt. Det er her tittelsporet kommer inn. Uten vokal, pompøst, hjerteskjærende og utrolig vakkert rundes det hele av. Grand finale.
Albumet er en perfekt beskrivelse av både vennskap og livet. Dobbelbetydning her altså. Det er faktisk jævla sentimentalt, men på en genial måte. Jeg ble mer og mer rørt jo mer jeg spilte den, så jeg ringte til slutt Simen. Det var fint. Serru? Har ikke et hjerte av stein likevel.
Du hører at det er frontfiguren i Deerhunter her, men tankene sendes også til My Bloody Valentine (sjeldent...), Spritualized, bra techno og elektronika. Jeg får en litt NEU!-opplevelse også. Spesielt når du tar en titt på coveret. Dette er et sjeldent album. Greit nok, det tar tid før du virkelig elsker det og du blir utrolig tristglad av hele pakka.
Er ikke helt sikker på hvor stor distribusjon skiva får, men det er nok ikke umulig å få tak i det heller. Det får man inderlig ikke håpe. Makan til skive! (Tuba distribuere skiva folkens, flotte, flotte Tuba. Så den fåes i norge! Red.Anm.)
PS. Er det flere som synes at plateåret har starta usedvanlig bra? Mye bedre enn i fjor. Faktisk bedre enn på lenge. På kontoret vårt har vi allerede skrevet om de vi mener er best så langt. Og vi er fra oss hver gang vi finner gull. Sånn er alt som det pleier. Heldigvis. Nå ble jeg sentimental igjen (’Ativan’ på anlegget vøtt. Hør den teksten a!) og må ringe resten av redaksjonen. Herlig.
Erick Ellectrick