Times New Viking – Rip It Off
Nittitallet. Jeg vet at de fleste anmeldelsene jeg skriver ofte referer til lyden av nittitallet. Men for meg hadde nittitallet alt det en småklein forstads-tenåring kunne tenke seg: Fontana Cola, Championship Manager, oil skin-jakker…og etterhvert indierock. Helst i en herlig kombinasjon. Men lyden som fikk meg ut av seilerskoene og over i Converse var lo-fi-lyden. Så skitten, uraffinert og skranglete, men samtidig forlokkende sjarmerende og annerledes. Og ofte frontet denne susingen de vakreste pop-låter. Ikke at denne skurre-lyden var noe nytt for meg. Jeg hadde selv laget sanger på den gamle kassett-spilleren i min barndom. På barneskolen, med kamerater høye på hjemmelagde sigaretter rullet med klorbleket(!) tegnepapir, Earl Grey og blyantspiss. Noen år etter barneskolen begynte lo-fi-musikken å gjøre seg gjeldende ellers i verden også, med hjemmekoselig skurring og tynn lyd. Lyd som kun gode låter klarte å presse seg gjennom.
I dag har imidlertid ethvert lite kjellerband skaffet seg en fasjonabel Mac med Garageband og et frekt lydkort. Alle kan lage en demo med crisp studio-lyd. Men noen band sverger fortsatt til den gode gamle søplelyden. Trykk Rec+Play samtidig og ta vel imot Times New Viking.
Men lo-fi-lyden til Times New Viking er som sagt helt avhengig av én ting for å fungere. Gode låter. Fortrinnsvis gode melodier. En deilig pop-låt kan vokse overraskende mye ved å pådyttes skurr og sus. Hvis du på den andre siden er døll og talentløs kan du oppnå en monotoni og kjedsomhet i musikken som få andre lyd-formater kan muliggjøre. Times New Viking klarer å havne på riktig side av grøfta. Selv om lo-fi-lyden deres virker i overkant tilgjort. Det virker nesten som om det er brukt intrikate elektroniske apparater for å utvikle den maksimale skranglelyd. Hele tiden på grensen til at det tipper over, men aldri helt. Det bandet heldigvis har til å backe opp lydbruken er en tipp-topp sans for fengende låter. Stol på meg, popen ligger under der ett eller annet sted, - 16 spor i dur og moll som klokker inn på en halvtime. Korte, konsise låter med refrenger som tidvis grenser til allsang-vennlighet. Og spiller du denne plata på riktig volum (for lavt: du hører nesten ingenting, for høyt: alt blir et helvetes bråk) så er dette ganske så kult.
Men det synes jeg også oil skin-jakker var i sin tid, så hva vet jeg…
Johan Rogge Loennecken