Alaska in Winter – Dance Party in The Balkans
Igjen føler jeg at jeg beveger meg på utrygg grunn. Tynn is, skumle bakgater eller bratte trapper. Merkelig nok kan dette utrygge også føles ganske vakkert.
Uka starta med en kald, nesten frossen morgen. Jeg gikk til voksenjobben som jeg pleier med en ny plate på den en gang så trendy mp3-spilleren min. Alaska in Winter slo mot meg med en kraft jeg ikke har følt på lenge. Alt ble vakkert. Menneskene, været, lysene fra bussen. Jeg fikk litt ’Six Feet Under’-siste-episode-feeling. Jepp, fikk nesten litt lyst til å gråte. Klarte ikke kjøpe røyk på Narvesen engang. ’Lovely Lovely Love’, ’Harmonjak’, ’Staring At The Sun’ og ’Horsey Horse’. Det var noen av låtene som beveget meg. Kan en hverdagsmorgen virkelig være så vakker? Var dette plata jeg har ventet på hele mitt liv?
To dager senere gikk jeg hjem fra jobb. Det var fredag og jeg skulle møte noen venner over et lass med øl om noen timer. Selvsikker satt jeg på ’Dance Party in The Balkans’ igjen. Nå skulle jeg være litt sentimental før det ble fart på kvelden. Trodde jeg. Det var den samme plata, det var de samme låtene. Men alt var annerledes. Jeg ble redd. Jeg ble uvel. Jeg trodde angsten skulle ta meg på butikken. Eller busemannen. Det endte med at jeg måtte høre på Tranzmitors i stedet. Hva skjedde? Var jeg omsider blitt gal?
Dette er en av de platene du aldri kan vite hvor du har. Noen ganger er den perfekt, andre ganger helt jævlig. Spørsmålet blir jo når man skal tørre eller orke å høre på den. Litt sjanser må man ta, og treffer den deg riktig har du griseflaks. Musikalsk kan det minne om en slags kjølig blanding av 2000-talls fransk elektro, Sigur Rós, Charalambides og en klump Explosions In The Sky.
Et album du ikke blir klok på. Ei heller rik. Du tør jo ikke dra på jobb annenhver dag.
Erick Ellectrick