Vampire Weekend – Vampire Weekend
Bandet Vampire Weekend er visstnok oppkalt etter en film vokalisten i bandet laget under studietiden. Jeg er villig til vedde høyrearmen min på at skiva med samme navn er bedre enn filmen, og jeg har ikke en gang sett filmen. Begrunnelse: En film med den tittelen kan umulig være bra. Mens denne skiva er nettopp det. Bra, altså.
Siden Talking Heads laget artsy punk i store blazere på søtti-/åttittallet har svært få band klart å mikse gangbar pop-musikk med afrikanske elementer med særlig suksess. Men det var før Vampire Weekend lanserte sjangeren ”Upper West Side Soweto”. Ganske selvforklarende egentlig, men det er (Upper West Side-)popen som skinner klarest gjennom i låtene. Og grunnen er kanskje at hele albumet låter så såre enkelt. Og ”enkelt” er selvsagt et enormt kompliment. De små poplåtene er iørefallende, litt skrudde her og der, ofte med en del småsære detaljer. Og en gang i mellom springer en liten impala forbi. Før bandet strammer inn igjen og viser sin urbane bakgrunn. For det er unektelig en gjeng hvite kids fra verdens største eple som fyller Converse-skoene i bandet. De synger om Peter Gabriel, english breakfeast og…eh…cape cod kwassa kwassa. Tekstene er selvsagt New York-smarte, men aldri så smarte at de blir tullete eller arrogante. Bare ganske ålreite. Den enorme hypen de har fått på forskjellige nettsteder det siste året er muligens litt i meste laget. Men dette er i det minste et band som prøver noe litt annerledes. Og som er flinke nok til å ikke falle igjennom.
Dette er rett og slett årets mest sjarmerende album. Og vi er allerede godt uti februar.
Johan Rogge Loennecken
Og så gir vi ordet til Erick Ellectrick:
Nytt år, nye band. Noen hypes, noen kommer seg ettervert, mens andre blir glemt fortere enn du kan si Ocean Colour Scene. Heldigvis kan man si at hypen rundt Vampire Weekend er fortjent.
Ezra Koenig har ikke bare vinterens fineste navn, men også en stemme det virkelig svinger av. Han føles som en ny venn du bare ikke kan leve uten. En av disse som kommer fra intet (New York? Red. Anm.) og du til slutt ikke klarer å leve helt uten. Vi må heller ikke glemme resten av bandet og gjestemusikerne som gjør en storartet jobb de også. Jeg tenkte litt på hvor fett hadde det ikke vært å ha dette bandet hjemme hos deg som spilte til alle dine daglige gjøremål. Du pusser tenna. Vampire Weekend spiller ved siden av deg. Du tar gølv-vasken. Vampire Weekend er der. Du drikker deg full aleine. Vampire Weekend er der.
Skal man peke på den berømte sjangeren indiepop bør man legge sterkt trykk på ordet POP. Her er det friske instrumenter, flotte tekster og fengende rytmer. Litt you-oo-oo og me-ee-ee, strykere og elektro. Skal man ha noen navn å sammenlikne med kan Yeasayer og Talking Heads nevnes. Supplerer du med Animal Collective-light, Sparks og en smule Madness er vi ikke langt unna. Sjangerblandings? Jepp, konstabel.
Noen mener nok at albumet kan være i overkant happy, men du kan jo legge til disse fire på playlisten din uten å gå lei: ’Oxford Comma’, ’M79’, ’One (Blake’s Got a New Face) og den beste låta ’Walcott’. Albumet er det ikke noe å si på. Det er meget godt over godkjent. Holder de like bra live og lager et mer prøvende album nummer to skal du ikke se bort ifra at vi kommer til ha dem her en stund. Løkke til.
Å definere ’Vampire Weekend’ som en person? Han glade musikknerden i klassen din alle er glad i. Til og med læreren.
Erick Ellectrick