Soundtrack: I'm Not There
Hvordan covrer man egentlig Bob Dylan? Eller, covrer man egentlig Bob Dylan? Jepp, man gjør bare sånn som de her..
’I’m Not There’ er filmen om Bob Dylan sitt liv, visst nok. På samme linje som ’Walk The Line’ var filmen om Johnny Cash sitt liv. Får vi en Bob Dylan med hareskår tror du? Tror dette egentlig var mer en slags kunstfilm, så kanskje vi får se Dylan som dverg, eller Dylan som Erick Ellectrick. Du veit disse kunstnerene, de er ikke til å stole på…
Jeg ble egentlig ganske overrasket når denne skiva ramlet inn, for jeg hadde faktisk ikke hørt et ord om verken filmen eller skiva. Men nå skal vi la denne filmen ligge littegranne, for soundtracket, det tar kaka i seg sjæl egentlig.
Når folk skal covre Dylan, så blir det som regel ganske feil. Bortsett fra hvis du er Jimi Hendrix da. Men det er du, så vidt jeg veit, ikke. Bob Dylan er såpass særegen og nasal, at han ikke trenger å covres. Men når det først skal gjøres da, så har de i hvert plukket de beste og mest uventede banda og folka til å gjøre det.
Det er en fin blanding av gammal og indie her. På gubbesiden så har de fått med seg Richie Havens, Tom Verlaine, ’Ramblin’ Jack Elliot, Willie Nelson, og kan jeg være så snill å putte Eddie Vedder på gubbesiden? (Værsågod Red.Anm.) Mens vi på den andre og kredible siden får servert Sonic Youth, Yo La Tengo, Stephen Malkmus, Karen O fra Yeah Yeah Yeahs, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Cat Power, og så videre og så videre. Nesten som en liten våt drøm å få høre Sonic Youth spillle tittelsporet ”I’m Not There”.
Skiva er dobbel også, så herligheten tar nesten aldri slutt. Faktisk ikke før etter 33 låter og to og en halv time foran stereoen kan jeg puste ut.
Skal jeg plukke ut høydepunktene her så blir det voldsomt mange. Sonic Youth er allerede nevnt, Jim James fra My Morning Jacket sin versjon av ”Going To Acapulco” er vakker, Cat Power sin versjon av ”Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again” er et kunstykke i seg selv , den deilige stemmen til Jeff Tweedy på ”Simple Twist Of Fate”, Stephen Malkmus som synger blues på ”Ballad Of A Thin Man”, eller Hold Steady som snøvler ”Can You Please Crawl Out Your Window”. Nei, det blir for mange av dem. Kan jeg ramse opp alle?
Det er sikkeret en kombinasjon av at Bob Dylan er den artisten jeg har soleklart flest skiver av, og at alle de som spille på denne skiva er de jeg har hørt på de siste ti åra. En slags fullendt sirkel om du vil. Halleluja? Ja, i hvert fall halve jula…
Andreas Milde