Buffalo Tom - Three Easy Pieces
Nå er det ni år siden man sist så et Buffalo Tom-album i nyhetsseksjonen i
en platesjappe. Vi fikk riktig nok et par samlere for noen år siden, og
vokalist og gitarist, Bill Janovitz, har sluppet noen fine soloplater som
selvfølgelig ingen har fått med seg. For fansen så har dette selvfølgelig
ikke vært nok, og heldigvis for oss så var det ikke nok for bandet heller.
Ut i fra mine observasjoner er Buffalo Tom et band folk enten har lagt i
glemmeboken eller som har blitt lagt på et trygt og hemmelig sted i hjertet
på vent. Alt jeg har lest om Three Easy Pieces som er deres første plate
siden ‘Smitten’ fra 98 har mest sannsynlig blitt skrevet av sistnevnte gruppe.
Dessverre så er det færre folk i den kategorien enn den første..
I fjor kom Lemonheads med en fin ny skive, tidligere i år kom Dinosaur Jr
med en latterlig bra ny skive, og nå er altså Buffalo Tom tilbake med ny
plate. For uinnvidde så låter Buffalo Tom sånn ca som en mellomting av
Dinosaur Jr og Lemonheads med en dash Replacements og Hüsker Dü. Men den
viktigste ingrediensen er den eksepsjonelt jordnære følelsen man får av
bandet. Buffalo Tom er ikke et band man spotter på en eller annen hipster
klubb. De er for opptatte av å heie på Red Sox på den lokale sportsbaren. En
journalist i svenske Sonic skrev en gang at vokalist Bill Janovitz var som
en Springsteen i college-rock drakt, og det kan stemme.
Skiva starter sterkt med “Bad Phonecall” - en rolig låt i klassisk Buffalo Tom
drakt, men som i stedet for å kun sende assosiasjoner til 90-tallet fører
tankene mine lenger bakover i tid til band som, eh, the Band. Årsaken til
dette kan være orgelet som ligger og uler i bakgrunn sammen med alle "AAAH"
koringene. Vekslingene mellom Bill Janovitz og Chris Colbourn på vokal, og
den generelle følelsen av at bandet har blitt mer voksent gjør også sitt.
Men ved voksent så mener jeg ikke kjedelig og gubbete. Hvertfall ikke
gubbete på en dårlig måte. Det går fint for et band å bli voksne uten å bli
kjedelig, og bandet låter fremdeles overraskende vitalt og ungt på låter som
“Three Easy Pieces” eller “Good girl”. De låtene er rett og slett poppunk som
Evan Dando kunne drept for å ha med på neste Lemonheads skive, men han er
nok litt for lat til det.
Resten av skiva er egentlig bare gjennompløying av Buffalo Tom fasitboka,
men selvfølgelig med et par unntak som f.eks "You'll never catch him" som
fint kunne vært den fineste låta Nada Surf noen gang har skrevet. Hvis de
hadde klart å skrive en så fin låt. Det er også et par nikk mot Bill
Janovitz sitt mer folk inspirerte solo materiale i låtene "Gravity" og
"Thrown".
Greit nok at det ikke er mye nytt her, men det er som med repriser av dine
favoritt tv-serier. Det er jævlig digg å få noe gammelt og godt på nytt noen
ganger, og dette er jo egentlig enda mer ålreit siden det er nye episoder
det er snakk om her.
Jeg tror ikke dette blir siste Buffalo Tom skiva vi får høre. Jeg håper
hvertfall ikke det. Jeg håper også at de neste gang går tilbake til
produsenten de brukte på ‘Sleepy Eyed’, John Agnello. Da blir det helt
perfekt.
André J. Ishak