Caribou - Andorra
Tenk deg California. Og folka i Mamas & the Papas. Sola skinner, og asfalten er så varm at den kleber seg til skosålene, mens guttene og jentene i gruppa danser bortover fortauet. De smiler og ler, skjønt enige om at 60-tallet aldri har vært deiligere. Brian Wilson dukker plutselig opp rundt et hjørne. Den unge Brian, med sideskill, shorts og stripete skjorte som matcher resten av bandet hans. Surfebrettet er trygt plassert under armen, og han vinker av gårde brødrene sine som suser vekk i kassebilen de har lånt av far. Brian gir hver og en av mamas og papasene en god klem, og danser videre sammen med dem. Alt er fryd. Alt er gammen.
Så siger plutselig en mørk regnsky foran solen.
Noen meter foran dem står en liten gruppe svartkledde mennesker og blokkerer fortauet. De virker likegyldige, tynne, og litt bleke. Husene rundt virker plutselig litt gråere. Brian ser på klokken sin. Hva pokker har skjedd med armbåndsuret? Viserne er borte, erstattet av en grå skjerm med data-animerte tall. ”Year: 1986”. Hva faen… Og så var det disse gutta foran ham. Lange i håret, hengende på gatehjørnet med blikket rettet umotivert ned i asfalten. En av gutta vender seg mot Brian og vennene hans, øynene såvidt synlig bak den svarte luggen: ”Hi man, I’m Kevin. Shields. You guys play in a band?” sier han med bred irsk aksent. ”Eh, ja…?” svarer Brian, mens han merker en merkelig trang til å kvitte seg med slengbuksene sine. ”Har dere noe i mot at vi slår følge?” mumler Kevin mutt. Brian og resten av solskinnsbarna spaserer litt usikre av gårde, med de tynne britene diltende noen meter bak. Fryktelig asosiale typer, tenker Brian med seg selv. Også så deprimerende bandnavn,- My Bloody Valentine. ”Er’e noe humør i det’a?” funderer han, mens han på ny titter opp mot himmelen…
Skyene som har fuktet de to gruppene med lett yr, slår små sprekker. Noen få solstråler sniker seg gjennom, og en regnbue tar form over hodene deres.
”Så vakkert” tenker Brian, mens Kevin og resten av den snåle forsamlingen ser seg rundt. Åpent, kanadisk natur-terreng brer seg plutselig ut foran dem; høye fjell, en stor innsjø, og en lite hytte noen hundre meter fremme. Det begynner å bli mørkere og kaldere, og den lille gruppen merker desperasjonen komme snikende. Vinden piper gjennom den hullete skinnjaken til Kevin, mens Brian ligger hutrende i fosterstilling og gnir de nakne underarmene sine. ”Mamma?” spør han lett hallusinerende, mens Kevin bøyer seg ned for å sjekke om Brian klarer seg. ”Faen, vi må få denne karen inn i varmen”. Med litt keitete sparking får Kevin brutt opp døren til hytta. Månen gir akkurat nok lys til at de kan lese et hjemmespikket skilt over inngangsdøren,- ”Dan Snaith’s studio”.
”Du Kevin, hva slags musikk er det egentlig dere spiller…?”
Johan Rogge Loennecken