Nellie McKay – Obligatory Villagers
Hell yeah!! Det er vel nesten det eneste jeg trenger å si. Heeeell Yeeeah!!!
Men jeg skal ikke stoppe så fort. Dette er garantert en av årets desidert beste skiver. Den er så elskverdig at jeg blir deppa når jeg ikke hører på den! Hun har skrevet, produsert og arrangert hele skiva selv. Denne dama her skal jeg gifte meg med, eller hvertfall stalke ett par år. Med seg på skiva har hun også fått med seg jazz helter som Phil Woods, David Liebman og Bob Dorough. Skal være kjapp med å innrømme at jeg bare har hørt om sistnevnte, men det er sikkert stort å ha med seg resten av gjengen også.
På sangen ’Mother Of Pearl’, hvor hun pent og pyntelig slenger dritt om feminister, får du ett lite innblikk i fantasien til denne geniale dama. Ikke bare er det en herlig sang, hun har også med stepping! Ha, hvor fett er ikke det. Mmmm. I’m so in love.
Plata kan minne litt om musikken fra en musikal, bortsett fra at det er mye kulere enn alle musikaler noensinne laget, fremført eller tenkt på. Den ene delen av den knalltøffe sangen ’Galleon’, vet ikke helt hva man kaller en del av en sang, kan vi kanskje si bridge, eller? Uansett, der hvor sangen bytter rytme og melodi etter andre refreng, blablabla…det er hvertfall ingenting som har gitt meg en sånn følelse før. Det kiler i magen, smilet brer seg utover hele det rødmende ansiktet mitt og kroppen mister jeg helt kontroll over. Det er helt utrolig hvor mye det fenger.
Hahaha, jeg vet faen ikke hva jeg skal si. Jeg er helt frelst. Det er som om livet mitt har fått en ny mening. Det virker som at jeg endelig har funnet det har lett etter hele livet mitt. Jeg har aldri trodd det her fantes. Dette er noe jeg unner alle å oppleve.
Rytmene, melodiene, stemmen hennes, tekstene. Alt stemmer. Alt. Skiva har bare ni sanger, og den varer ikke mange minuttene, men for mye av det gode er ikke bra har jeg hørt. Og hadde denne vart stort lengre hadde jeg nok sagt opp jobben min og bare blitt hjemme og hørt kjære Nellie synge. Akkurat nå trenger jeg ikke stort mer enn denne skiva.
Eller kanskje noen øl…
Petter Milde