Moneybrother – Mount Pleasure
Plutselig kom den nye Moneybrother skiva. Jeg har vært stor fan av de to
første (ikke så mye av det cover albumet) så det er litt merkelig at jeg
ikke fikk med meg at denne skulle komme. Men det gjorde den jo. Plutselig.
Skiva låter som den klassiske tredje skiva. Du vet, en blanding av de to
første som ofte er litt forskjellige. Det resulterer ofte i killer skiver,
men her klarte jeg ikke å bestemme meg. Som regel så vet jeg med en gang om
jeg liker en skive, men her klarte jeg aldri å bestemme meg så jeg tok meg
en lyttepause fra den.
Jeg spurte en god kompis om hva han synes om skiva :
"Faen, jeg synes den er drit fet! Har hørt på den hele tida siden jeg fikk
den."
Ok, det var jo litt merkelig. Hvorfor synes ikke jeg det med en gang? Vi
pleier å ha ganske identisk smak. Kanskje jeg ikke har vært meg selv?
Jeg hørte litt til på den igjen og tenkte "Eh..?".
Jeg spurte så en god venninne som mange ganger mener det helt motsatte av
meg, men som har vært like stor fan av Moneybrother som meg:
"Jeg synes den var veldig skuffende jeg. Synes han har brukt opp den
Springsteen greia si nå...Kjedelig."
Jeg svarte da:
"Ja, faen ja! Høres ut som om skiva går på tomgang. Høres ikke ut som om han
har noe å si lenger. Høres ut som han har det gøy nok med bandet sitt og
alle de sax soloene...men faen ass...de sax soloene koser seg litt for mye i
cheezy land. Og hva faen med den derre It's time for falling apart låta? Jeg
mener, det høres ut som om de har drukket seg fulle og prøver å covre en
Teenage Fanclub låt som ikke var god nok til å komme med på A Catholic
Education. Hva faen gjør den låta der?!"
Oi. Plutselig visste jeg hva jeg mente om skiva, så jeg gadd ikke å høre mer
på den før jeg skulle skrive denne anmeldelsen. Og nå? Vel, nå synes jeg
ikke den er så ille som sist. Spor nr.2 Down at the R er ganske så jæskla
fengende egentlig, og burde vel vært spor nr.1. Noen av de rolige er også
ganske ålreite. Men den er fortsatt ikke bra nok. Ikke bra nok til å være
Moneybrother.
André J. Ishak