1.desember 2006:

Popmusikk fra Japan = J Pop

Furore i Harare utvider og utvider. Slim Jim Dean har vært på signingsferd rundt omkring i Oslo-by for å finne skribenter som kan bidra her på siden. Siste tilskudd er Shallow Sue, som ble headhuntet av Slim for å gi oss en oversikt over popmusikken fra Japan. Og hun leverer, informerer og applauderer. Les og bli opplyst. Du trenger dette, jeg lover.

Til ære for Slim Jim Deans fascinasjon for japanske kvinner (se Asobi Seksu anmeldelse) gir Furores selverklærte Japanekspert en liten presentasjon av det herlige fenomenet J Pop. Det er liksom ingenting som slår 16 jenter i matchende rosa skoleuniformer som danser til en hysterisk sukkersøt poplåt.

J Pop er et uttrykk som brukes om det meste av mainstream musikken i Japan, og da først og fremst pop, pop og pop. Det kan også brukes om rock, dance og hip hop, men man kommer liksom ikke unna at det er pop det er snakk om her. Vi kaller ikke Lilyjets for rock selv om de klimprer litt på en gitar liksom.

J Pop er ikke så kjent på denne siden av kloden, og kanskje ikke så rart da veldig få japanske artister satser på det vestlige markedet. De som har prøvd å få et gjennombrudd har sjeldent klart det, og hvorfor kaste bort tiden på Vesten når man kan selge millioner av skiver i hjemlandet?

Samtidig ser man mer og mer til den japanske musikken nå om dagen, kanskje først og fremst gjennom tv-serier, anime (japansk tegnefilm, om du skulle lure) og spill. Anime og manga (japanske tegneserier, om du skulle lure) kommer det mer og mer av, også i Norge, og nei, jeg mener ikke Pokémon. Med det fantastiske Internett har det blitt lett å laste ned, høre på fine sangene og begynne å oppdage den herlige J Popen.

Det du lurer på nå er jo hva er det egentlig som er så fryktelig bra med J Pop? Hva gjør det bedre enn vestlig pop, si f eks den spenstige nye Pussycat Dolls-videoen..jeg mener låta??

For det første synger J Pop-artistene på japansk. Fordi de er fra Japan. Ikke nok med at Japan er det beste språket i verden (sa japanskstudenten objektivt og nøkternt), men aller best: Man skjønner ikke en dritt av hva de synger om. Hvorfor er nå det så flott? Du har vel ikke glemt at det er pop vi snakker om her. Ikke ét slemt ord om pop nå, men det er ikke akkurat de dypeste tankene som kommer til uttrykk, men så er jo heller ikke det nødvendigvis meningen. For det andre, er det én ting J Popen har så er det sykt fengende låter. Slenger man på en koreografert dans og en polert musikkvideo, er pakka komplett. Pop blir ikke mer gjennomført enn dette, og du kan ta det med ro, japanerne er pene de og (Hallo, har det vært noe tvil om det? Slim Jim Dean.Anm.)

Overbevist nå? Ja, visste jeg det ikke.

Det kommer stadig nye japanske artister og grupper, halvparten av de har bare 2 ålreite sanger, mens resten er drit. Derfor følger nå en liten oversikt over hva det er verdt å sjekke ut. MySpace og YouTube er selvfølgelig dine beste venner når det gjelder å finne låter, musikkvideoer osv (på tross av at profiler blir jevnlig slettet fra MySpace). Når det gjelder å kjøpe musikk blir det vel fort det fantastiske internettet, men du kan også mase litt på Platekompaniet og andre steder.

Popdivaene Hikki og Ayu
De to største kvinnelige artistene i Japan i dag, heter så mye som Utada Hikaru og Ayumi Hamasaki.

Utada Hikaru er en usedvanlig god blanding av pop og r’n’b, og det siste albumet hennes Ultra Blue har blitt nok en suksess i Japan. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av de ekstremt fengende melodiene og den nydelige stemmen hennes. Utada har også forsøkt å slå igjennom i USA med albumet Exodus og singelen ”Easy Breezy”, der hun bare synger på engelsk. Til tross for drahjelp fra blant annet produsenten Timbaland, solgte albumet dårlig, og det er klart et av hennes svakeste. Utada Hikaru har derimot klart å gjøre seg kjent i vesten med sangene ”Passion” og ”Hikari” som er å finne på soundtracket til spillene Kingdom Hearts I og II. Nylig har Utada laget en sang til et japansk barneprogram, ”Boku wa Kuma” (”jeg er en bjørn”). Musikkvideoen til ”Keep Tryin’” der hun går rundt i en fargerik animert verden er utrolig søt, og J Pop blir bare ikke mer koselig.

http://www.youtube.com/results?search_query=utada+hikaru

Ayumi Hamasaki er på mange måter den rake motsetningen til Utada Hikaru. Der Hikaru er snill og søt, spiller Ayumi en hel del mer på sex, og det låter også atskillig mer som vestlig, irriterende pop. Ayumi er på mange måter Japans svar på Britney, på både godt og vondt, dvs mest bare vondt. Det skal jo sies at hun har solgt skiver i bøtter og spann, men det er jo ikke alltid et kvalitetsstempel. I tillegg er musikkvideoene hennes kommersielle, polerte og fylt med masse billig dataanimasjon. Sjekk videoen til ”Startin’”. Sykt latterlig. Greit, jeg er ikke fan, men i likhet med masse vestlig pop blir dette bare for anmassende og påtatt til å overbevise noen over 14 år med litt ålreit musikksmak. Neste!

http://www.youtube.com/results?search_query=ayumi+hamasaki

Shiina Ringo
Shiina Ringo passer ikke helt inn i J Pop-båsen, men er allikevel veldig verdt å nevne. Damen med den litt spesielle, nasale stemmen har alltid likt å gå sin egen vei, og er mer alternativ og eksperimentell enn de andre. Hun lager alt fra rettfrem pop-rock, som f eks ”Koufukuron” og ”Honnou” til mer eksperimentelle ting som heller mer til jazz og annet, som f eks ”Meisai” og ”La Salle de Bain”. Shiina er ikke bare sanger, men skriver låtene og spiller også selv. Hennes musikalske inspirasjoner er varierte, men felles for det meste hun lager er at det er utrolig bra. I 2004 formet Shiina bandet Tokyo Jihen, som hun siden har spilt med, men det er utvilsomt sololåtene hennes som er best. Også verdt å høre er ”Kabuki no Jou”, ”Identity”, ”Tsumiki Asobi” og ”Ringo no Uta”.

http://www.myspace.com/ringoshiina 

Morning Musume – hysterisk gladpop
Men hvor ble det av de 16 jentene i matchende, rosa skoleuniformer? Kanskje jeg bare sa det for å få deg til å lese denne artikkelen, eller kanskje det var Morning Musume jeg snakket om.
Samtlige av medlemmene i Morning Musume har gått gjennom audition for å bli tatt inn i gruppa, og de har vært 16 jenter på det meste. Over 25 000 jenter har stilt opp til én audition, men medlemmene blir hele tiden byttet ut, og de danner igjen nye grupper. Dette er hysterisk J Pop på sitt beste. I tillegg til låter som ville passet rett inn i Grand Prix, er det dans, søte antrekk og image som er viktig her. Morning Musume-jentene blir idolisert i stor grad i Japan, og drømmen for mange japanske jenter er å få være med i gruppa. Morning Musume er riktignok beregnet på fjortisjentene, og skal ikke tas alt for seriøst.

En musikkvideo, med engelsk oversettelse, som gir deg en god idé om hva dette handler om, finner du her:

http://www.youtube.com/watch?v=3xlFb9kMzsE

Singer/songwriters aka onehit-wonders
I tillegg finnes det også en rekke singer/songwriter-jenter som klimprer på pianoet eller spiller forsiktig på en akustisk gitar, f eks Aiko, YUI og Younha. Tenk en Ashlee Simpson på overdose av sukker, bare mye mer sjarmerende. Ikke kan jeg tenke meg at de er så mye mer enn one-hit wonders, men vi liker de få og supercatchy singlene de har. Hør bare Younha’s ”Houki Boshi”, YUI’s ”Life” og Aiko’s ”Kirakira”,

http://www.myspace.com/goyounha

J pop-band
L’Arc en Ciel er et av de mest populære pop/rock-bandene, og UVERworld er musikalsk litt i samme gate. Kanskje litt mer alternativt og mer inspirert av vestlig musikk er band som the Pillows og Asian Kung Fu Generation. Vil du høre japansk rap er Orange Range å anbefale. Felles for dem alle er at de har hatt stor suksess med ha sangene sine med i populære animeserier som f eks Full Metal Alchemist, Bleach og FLCL.

J Rock er forresten en egen sjanger på lik linje med J Pop, som inkluderer en av de største mannlige artistene i Japan, nemlig Gackt. J rockere har en tendens til å være oversminkede gutter som ser ut som jenter, og her er det mye svulstig metall å finne. Noe som alt i alt gir deg enda en grunn til å høre mer på J Pop istedet.

Shallow Sue