24.oktober 2006:

LIVET I FUROREIHARARE

Furoreiharare-redaksjonen har endelig, etter lang tids leting, fått ett nytt medlem inn i lokalene. Den kjente og folkekjære kunstneren, rebellen og livsnyteren Kate Moshpitt har takket ja til det lukrative tilbudet om å skrive seg inn i historien med Furore i Harare. Men vet egentlig Kate hva han kaster seg inn i? Vet han hvor mye helsa, hodet og lommeboka vil få kjørt seg? Dorian Gay og Slim Jim Dean tok med Kate på en uke med konserter og fyll, først og fremst for å skrive om livet i Oslo, men også får å vise han den harde hverdagen til en fattig Furore-skribent.

Tirsdag 10.10.06
Tirsdagen startet med den sedvanlige frokosten i Furore-lokalene i Nordahl Bruns gate. Det var flere konserter i byen denne kvelden, og Dorian og jeg havnet etterhvert i en opphetet diskusjon om hvilken vi skulle velge. Det sto mellom Flying Fellinis og Melena Summersessions på Betong (som kostet 40 kroner vil jeg påpeke), eller zoom-åpningen på Mono, men Hope I Die Virgin, Pirate Love og Sally Suicide (som var gratis, vil jeg påpeke igjen). Flying Fellinis er fra Kristiansund. Og som alle vet, band fra Kristiansund pleier å ha ett attitydproblem, og de pleier heller ikke å være så veldig interessante. Men ettersom Slim Jim Dean er kjent for å være god kompis, så krummet jeg nakken og ble med.

Ettersom vi hadde kranglet altfor lenge, så rakk vi bare to låter med Flying Fellinis, og en av dem var en coverlåt. Så jeg skal ikke uttale meg om musikken. Men det var tusen grader der inne, og vokalisten hadde en skinnjakke på seg. Med glidelåsen igjen. Han burde ha visst bedre. Uansett, så viste det seg at Dorian bare dro dit for å imponere en jente, som vanlig. Jeg burde ha visst bedre.

Jeg følte meg lurt, både av Flying Fellinis, Dorian og av ølprisene, så jeg tvang Dorian og selveste Nomber5 (en furore-hangaround og indie-pop snekker) med ned til Mono. Klokken var blitt litt for mye til at jeg hadde troa på å rekke Hope I Die Virgin, som tross alt var kveldens høydepunkt for Slim Jim, men etter utallige meldinger fra lille-Slim, så følte jeg at Mono uansett var det riktige stedet å være. Det var det ikke desverre. Vi rakk ikke Hope I Die Virgin, vi sto i køen å hørte på siste låten til Sally Suicide, og vi sto i bakgården å drakk oss drita under Pirate Love. Noe som var likeså greit, sjørøverkjærlighet er ikke noe for meg uansett. Etter konsertene traff vi nokså uventet på Harry Potter. En jævlig frekk ung mann, som Dorian til slutt truet med å drepe. Noe han aldri ville gjort selvfølgelig, man dreper ikke en trollmann. Kvelden endte med at Dorian savnet en jente, Slim ble skjelt ut av en jente og begge drømte om en jente. En helt vanlig tirsdag altså....

Onsdag 11.10.06
Dette var dagen for å innvie Kate Moshpitt i den lille, men stadig voksende redaksjonen vår. Vi skulle på Ryan Adams and the Cardinals på Sentrum Scene, og vi var veldig spente på om Kate kunne finne seg til rette i hans nye gonzo-tilværelse. Hva er verst, å kaste noen til løvene, eller å kaste noen til Slim og Dorian? Dette skulle selvfølgelig vise seg å være helt unødvendige bekymringer.

Som vanlig før en konsert, så klarte Slim å miste Dorian, og Dorian å miste Slim. Men Dorian fant Kate, og Slim fant en jente, så begge bør vel egentlig si seg fornøyde.

Kate Moshpitt har allerede anmeldt denne konserten før på Furore, så jeg skal ikke så altfor mye. Men mannen er fin-fin, og han var fin-fin på Sentrum Scene...i to timer. Så visnet jeg bort. Uansett hvor mye jeg digger artisten, og hvor bra konserten er, så holder jeg ikke ut i tre timer. Kjenn dine grenser mann.

Kvelden endte på Garage med Mini-Slim og Accidents Never Happen-mennesker. En fin kveld, men uka hadde bare så vidt begynt...

Torsdag 12.10.06
Dette skulle egentlig være hviledgaen hos Furore i Harare. Men som alle vet, en grundig reporter sover aldri. Jeg satt på Mono og tok en ettermiddagspils, eller var det en morgenpils. Umulig å si. Jeg fikk uansett med meg at Amusentparks on Fire skulle spille der ikveld. Jeg tenkte langt og lenge på om de var verdt å se, da plutselig Johnny Two-Shoes ringte. ”Blir du med på Mono ikveld eller Slim?”, ” På Amusentparks on Fire mener du?” Spurte jeg, og forsøkte å være allvitende. ”Akkurat. Du har gjort hjemmeleksa di Slim”. ”Var bare tørst”, mumlet jeg inn irøret før jeg la på.

For å ikke skuffe Johnny mer enn jeg pleier, så tok jeg taxi opp til Kate for å gjøre litt research forran konserten. Jeg hadde selvfølgelig ikke fortalt Kate at han skulle på konsert den kvelden, men han skjønte tegninga ganske fort når jeg kom på døra hans. Franskmannen som var på besøk ble pent nødt til å gå, og vi hørte på den siste Rhett Miller-skiva og gjorde research. Det var iallefall planen. Det ble desverre aldri noe research...

Vel framme på Mono, traff vi Johnny, Hiawatas, Rumbles og Infidels, alle like klare for å se dette, for oss, litt ukjente bandet. Det tok litt tid før jeg klarte å konsentrere meg om musikken, for vokalisten tok opp all plassen i det lille hodet til Slim. Tynn og blek, rødt og svart farget håt, piercing i øyebrynet, rutete bukse, og militærjakke. Kan du la vær å se så britisk ut? Kan du la være å ligne på vokalisten i Muse? Kan du la være å være frontfigur i ett band? Alt dette er selvfølgelig tanker som viser alle fordommene som jeg sitter inne med, men sånn er jeg nå da. Ærlighet varer tross alt lengst.

Jeg leste at de skulle minne litt om My Bloody Valentine, men fant ikke helt forbindelsen her. De låt ikke særlig britiske, og det er fordel, for da maler man seg fort inn i ett hjørne for tiden. De hadde dronete gitarer, og kjip vokal. Det er vel beste måten å oppsummere det på. Men folket likte det de så. Ikke jeg og Kate da, vi gikk halveis, men bare ut i bakgården.

(Jo, de minnet litt om My Bloody Valentine, men mest om Ride. Det låt erkebritisk anno 1985-1995. Ja, de hadde dronete gitarer, noe som er hele poenget, og vokalen var IKKE kjiip. DET er vel den beste måten å oppsummere det på. Slim, du var full. Johnny anm.).

Fredag 13.10.06
I dag skulle vi vise hvor politisk korrekte vi var, så vi hadde booket denne fredagen for å støtte Leger Uten Grenser på Chateau Neuf. Bortsett fra furore-helten Evan Seleven, så var ikke programmet særlig overbevisende. Men hva gjør man ikke for en god sak? Nettopp. Jeg, Dorian, Kate, Ms. Doris Dalton og selveste Nomber5 tok turen opp for å gi vår støtte. Selvom Kate erklærte Jihad overfor den første foredragsholderen allerede etter fem minutter, så la ikke dette noen demper på stemningen i salen.

Første mann ut var Christer Knutsen. Og mannen er jo døll, han er desverre det. Så furore-redaksjonen ble veldig overasket, da han faktisk klarte og sjarmere oss. Vi tittet nølende på hverandre, og smilte skeptisk rundt omkring. I den tredje låten, spurte Ms.Dalton om ikke dette egentlig var ganske bra. Da hun fikk et unisont ’Jo’ rundt bordet, kastet alle seg over ølglassene, og rødmet i det stille. Hei, vi får bare innse at vi ikke eier noe cred i det hele tatt boys, and girl.

Etter at Christer Knutsen hadde Bruce Sprinsteen-et seg gjennom et par låter til, så kom Eavn Seleven seg på scena. Han leverte et prikkfritt show, med fete låter og nyklipt hår. Med Kurt Cobain-vokal og herlig indie-rock-melodier, surfet han seg settet til Furores store begeistring. Gleder oss allerede til Gloria Flames konserten. Det beste med konserten var uansett den kvinnelige bassisten (Selvfølgelig. Man vinner alltid med kvinnelig bassist) og den dansende gitaristen.

De to siste bandene var Blind Archery Club og Seven Doors Hotel, med Petter Pogo på bass. Ikke så fin som bassisten til Evan, men han gjorde i allefall jobben sin. De to siste bandene, gjorde greia si og ikke noe mer. P3-pop uten noen utfordringer. Det er vel sånn de liker det. Furore-redaksjonen var uansett fornøyd, og vi vandret videre ut i natten, glade for å ha støttet Leger Uten Grenser, og Evan Seleven. Da jeg spurte hva vi egentlig hadde støttet de med, ble det stille i gjengen. ”Er det noen som blir med til Internasjonalen?”, spurte Ms.Dorit Dalton. Og stemningen var straks tilbake.

Lørdag 14.10.06
Uken begynte å trekke seg mot slutten, og vi begynte å bli enda mer slitne i de allerede slitne kroppene våre. Kate hadde gjort en utmerket opptaksuke, og jeg og Dorian var strålende fornøyde med å ha funnet ut at Kate var en av oss.

To konserter sto på plakaten idag, så her var det ingen tid å miste, hvile kunne vi gjøre på søndagen. Vi stilte mannsterke opp på Mono allerede klokken seks, vi skulle få med oss Hellsongs fra Sverige. Hellsongs spiller metalcoverlåter, men de har gjort dem til koselige folk/pop-versjoner. Høres kanskje jalla ut, men jeez louise så fint det var (Les anmeldelsen av Epen deres andre steder på siden her!).

Vokalisten er kanskje den mest sjarmerende damen jeg har sett på år og dag. Stort skjørt, hjemmelagd frisyre og en helt utrolig vakker stemme, da er det fler enn jeg som er solgt. Tror på både Kate og vår svenske venn J gikk med gifteplaner etter konserten. Det gjorde i allefall jeg. De spilte seg gjennom klassikere som Paranoid, Seek & destroy og ikke minst Run to the Hills, som er den skjøreste og vakreste coverlåten jeg har hørt på år og dag. Men så er jeg svak for svensker da, tross alt. Mellom låtene kjørte de en slags popquiz, noe som Kate gikk lett seirende ut av. Vi er tross alt profesjonelle.

En særs hyggelig ettermiddag på Mono ble det, med unntak av de altfor fulle gutta bak oss (Jepp, bak oss, det var ikke vi). De sto og ropte bög og jättebra hele giggen. Lille-Slim var temmelig irritert og ville sloss, men det ville Kate også, så ble de stående å krangle om hvem som skulle sloss, og så var konserten ferdig. Likesågreit, alle vet at ett Furore-medlem ikke kan sloss.

Etter konserten, bar det hjem til Kate for å gjøre oss klare til neste konsert, Hidden Cameras på John Dee. Vi var i godt humør, og vi var forelsket. Ingen dårlig start på kvelden. Konserten med Hidden Cameras er anmeldt av Ms.Dorit Dalton andre steder på siden her, så jeg skal ikke si så altfor mye om den. Men jeg og Kate var i allefall fornøyd. Fine låter, bra lyd, mange mennesker på scenen, tar med publikum opp på scenen. De vet hvordan man lager god stemning disse kandierne i Hidden Cameras. Takk skal dere ha.

Uka var slutt. Kroppene våre var slutt. Men livet i Furore er ikke slutt. Ser man på programmet utover høsten, med Yo La Tengo, Babyshambles, Raymond & Maria, Sufjan Stevens, CSS osv, så skjønner man at det blir en travel periode framover. Men vi gleder oss, vi kan ikke gjøre noe annet!

Slim Jim Dean
slimjimdean@furoreiharare.com