19.september 2006:

"The Week Emo Became Public Enemy Number 1".

I den siste tiden har My Chemical Romance fått hardt gjennomgå i det britiske imperiums presse og Panic! At The Disco fikk flasker kaster på seg under en konsertopptreden på Reading-festivalen. Det hele selvfølgelig fullt fortjent. Skulle jo bare mangle.

Emo har på mystisk vis sneket seg frem som betegnelsen på den helt forferdelige musikkstilen ungdommen i USA for tiden hører på. Mørke, "angst", fortapt kjærlighet, fortapt tro på livet, selvmord, gotherklær, sminke, halvtung riffing på de dyreste og mest vulgære Les Paulene.... Herregud, jeg klarer ikke mer, blir kvalm, må spy... James!

Emo som begrep oppsto i kjølevannet av den amerikanske hardcorescenen fra rundt 1980, og kan først og fremst spores til band som Rites Of Spring og Embrace fra Washington, D.C.-scenen rundt 1985. I disse bandene spilte hhv. Guy Picciotto og Ian MacKaye, som året senere skulle danne Fugazi.

Kjernen i den pågående ”war on emo”–konflikten, som nå altså utspiller seg i imperiets presse, finnes i det faktum at de eldre generasjoner ikke tolererer at emobegrepet blir koblet til musikken den nye generasjonen av triste ungdommer spiller og lytter til. Dette poeng isolert sett er ikke av en så betydningsfull karakter for oss her i furore. Vårt poeng er at band som Fall Out Boy, My Chemical Romance, Panic! At The Disco, Taking Back Sunday, Jimmy Eat World, Funeral For A Friend og så videre, virkelig er forferdelige og ikke er verdt papiret dette innlegg ble skrevet på. De nevnte band representerer en ungdomskultur som er så ubeskrivelig skitten og trist. Hva skjedde med jazzen og den påfølgende popen? Hva skjedde med den klassiske kjærlighetsklagesangen? Hva skjedde med krass samfunnskritikk forkledd i en vakkert arrangerte folkmelodi, fremført på en billig kassegitarer, som din mor måtte prostituere seg for å kunne kjøpe til deg?

Begynner du å bli gammel nå Johnny, er du ute av synk med de yngre generasjoner? Henger ikke med liksom, loosing your edge?

Jeg tror ikke det. Det er bare det at den amerikanske ungdomskulturen er så ute å kjøre hva angår smak, korrekt oppførsel, ja generell kulturell oppdragelse og distingvering.

Jammen, Johnny? Du er gammal. Dette sa de jo på 50-tallet også, når rocken kom. Ta deg sammen, skru av radioen og MTV, og sett på de gamle grammofonplatene dine.

Jeg er ikke gammel, snarere i min beste alder, og jeg finner fortsatt gull utgitt i de forente stater (selv om det dessverre blir sjeldnere og sjeldnere). Det er kanskje også dette som er mitt poeng, at det parallelt utgis så mye annen fortreffelig musikk av en såpass mye bedre kvalitet, så hvorfor... hvorfor?

Nei, britene har nok fortsatt rett og de lager fortsatt den beste musikken. En løsning på problemet hadde kanskje vært om disse plagede ungdommene faktisk tok mot til seg og gjennomførte hva de synger om i sine sangtekster. De tar store ord i sine skitne burgerbefengte munner der borte. Hey, emo kids: "cock it and pull it"!

Johnny Twoshoes