Guide: Hvordan bli kul
Som tidligere nevnt, har vi har blitt beskylt for å være en hipsterblogg. Hva er en hipsterblogg uten alle tipsene til hvordan man blir kul? Jo, her kommer det endelig. Hvordan oppnå ekte kulhet kun ved hjelp av musikk og enkle visuelle effekter!
En velkjent klisjé forteller oss at skjønnhet kommer innenfra. Jeg kan ikke si at jeg er uenig, i alle fall hva angår ekte skjønnhet. Det samme kan lett overføres til kulhet. Kulhet kommer også innenfra, i alle fall ekte kulhet. Visse estetiske justeringer kan selvfølgelig medføre en viss kulhet, men det er hva man utstråler fra bak fasaden som virkelig teller på slutten av dagen.
Men hvordan tilegne seg indre kulhet? Jo, svaret er såre enkelt: musikk! Å ha den rette musikken på ørene der du tusler nedover gaten, kan gjøre underverker for en skakkjørt selvtillit, påført av kvinneproblemer, eller gårsdagens alkoholproblemer.
Før vi går videre er det viktig å presisere at kulturelle ytringer og generell populærkultur som stammer fra USA, ikke er kult. Vi trenger faktisk ikke reise spesielt langt for å finne ekte kulhet. Det er på de britiske øyer det skjer, og det er der det alltid har skjedd.
I løpet av høsten dukket opp to utgivelser som har denne oppbyggende effekten på den indre kulhet. Den første kommer fra den myteomspunnede og litt hemmelige dj/produsenten Burial. ”Untrue” heter plata, og er den andre utgivelsen fra mannen. Der hvor det selvtitulerte førsteablumet lett reddet meg gjennom mørke kvelder, slaps og snø i fjor vinter, gjør Untrue jobben dobbelt så bra denne vinteren. Burial kan sies å være den største suksessen fra den britiske dubstep-scenen som oppsto for et par år tilbake. Suksess da målt i form av å nå ut til hvermansen, og ikke bare dophuer og clubbere. Vi får presentert et lydbilde bestående av hovedsakelig to ingredienser: bass/beats og vokal/lyse harmonier. Eller som navnet tilsier, dub og elementer fra 2step (du vet, det som var kult før grime, popifisert av artister som Craig David). I tillegg ligger det en tåke av støy og knitring å lurer i bakgrunnen på de fleste sporene. Spooky!
Den andre utgivelsen med den noe kleine tittelen ”The World Is Yours”, kommer fra den gamle ringreven (eller skal vi si ringapen) Ian Brown. (Han burde forresten adles. Kun av den grunn at Sir Ian Brown høres dødsbra ut).
Platen er, som Ian Browns tidligere soloutgivelser, helt på det middelmådige, men her ligger heller ikke poenget. Poenget er at Ian Brown er usannsynelig kul, og med denne plata på ørene, gjerne ganske høyt, så kan du ikke unngå å fremstå som verdens nest kuleste der du går nedover gaten.
Ian Brown fremstår ikke som spesielt smart, han har ikke spesielt mye smart å melde, og det musikalske er litt sånn tidløs halv-kjiip elektronisk-beat-orientert møl, med synth-strykere liggende over det hele. Det at han ikke har så mye å melde er forresten helt feil. Han har faktisk enormt mye å melde. Han ramser opp fantastisk mye moralsk pjatt, og gjør nytte av alle klisjeene i boka. Hør for eksempel på refrenget i ”Street Children”:
Wish I had a home with ten million rooms I'd open up the doors and let the street children through Wish that I could scoop all of those children in my arms And give the love they need and to protect them all from harm
Herregud!
Eller fra tittelsporet ”The World Is Yours”:
You can only find the gold by digging in the dirt If your gonna play with fire, then you're gonna get burnt You can never reach the heights and avoid the hurt yeah The world is yours
Dobbel-herregud!
Men, jeg svelger lett alle selvfølgelighetene og klisjeene. Som hiawata!-Tore lett kunna ha sagt: livet, min venn, livet er en klisjé! Det er forresten to andre Manchesterianere som også rager høyt der oppe på kulhet-himmelen; brødrene Gallagher. Fåkke så jævlig mye kulere typer en dem vøtt. Og fremstår de som spesielt smarte?
For å gå litt vekk fra oppbyggelse av kulhet innenfra, så kan vi jo se på de estetiske justeringene som kan gjøre pakken komplett (det er forresten essensielt at det er vinter når denne effekten skal slå ut i sin fulle blomst). Trikset ligger i ytterklærne, og da i det man har på overkroppen. Mens retro-rockerne sverger til korte skinnjakker og alle de latterlige skjerfene for å oppnå sin visuelle kulhet, så kan den ekte kulhet kun oppnås iført frakk eller trekvartlang jakke, eventuelt en anorakk/parkas-lignende jakke (ikke av den alt for lange typen). Krukset ligger i og for seg ikke i selve jakken, men i jakkens øvre del; kragen og da eventuelt hetten. Kragen skal være fin og stor, og viktigst av alt, den skal peke oppover. Pent brettet nedover over brystkassen gjør den liten nytte. Nei, her sikter vi mot himmelen. Hva angår hetter, så må den slafsete og litt daue varianten for all del unngås. Her snakker vi volum. Og, viktigst, hetten er kun til pynt og må for all del ikke trekkes over hode. Andre visuelle effekter som ganglag kan selvfølgelig også jobbes med, og her må stikkordet være ”ape”. Sko skal vi ikke gå innpå her, selv om, for å sitere magasinet ”The Chap”: It is common knowledge that 60% of a man’s identity resides in his footwear. (A further 20% being made up by the brand of cigarette he chooses to smoke). Det hele kan kompletteres med et passende ansiktsuttrykk. Tenkt ”mongo”.
Oppover-krager er selvfølgelig ikke et spesielt nytt fenomen, og har blitt udødeliggjort av en rekke gentlemen opp gjennom historien, noe William Henry Fox Talbot her illustrerer. Men, ikke la oss dvele ved historien. Ta en titt på denne videoen fra Ian Browns forrige plate. Se og lær!
Martin Nordby