Planes Mistaken For Stars
En vakker dag for mange år siden jobbet jeg i et høl i veggen kalt Tiger. Dette var på det glade nittitall og de nye navnene i sjappa var Hot Water Music og At the Drive-In. Nuvel. Mye kan vel sies om den perioden, men det lar jeg være til en annen gang.
Jeg åpnet en pappeske en bakfull morgen, og som vanlig begynte jeg å telle sju-tommere da jeg så et fantastisk bandnavn og en fabelaktig tittel: Planes Mistaken For Stars……..Fucking Fight!! Wowza!
Alle de sovende pønkeratomene i kroppen min våknet, jeg satt gjørmekaffen i vrangstrupen – hva i innerste helvete? Fuck? Fight? I samme setning? Jeg kastet meg over platespilleren, og ble umiddelbart fjorten år igjen under tidenes beste 2 minutters låt , tittelsporet. Jeg var forelsket. Jeg hoppet rundt i butikken. Det var så riktig, så utrolig…genialt.
En vokalist som døde i hver sang, han spydde ut teksten uten harmonier, en mann med en innlevelse bare Frankie Stubbs fra punkbandet Leatherface klarer å matche. Hørte jeg noen si ”emo”? Dette var EMO, men uten sytingen. Uten strikkevestene, men i barings og med blod i håret. Gitarene på elleve, trommer fra Hades, bass som spilt av gamle Erik sjøl. Dette var det beste bandet jeg hadde hørt på ti år.
Ni år etter, tre LP’er, to EP’er, utallige samlere og like mange shows gir de seg – uten å noen gang ha vært i Norge. De har for mange, som meg, revitalisert punken i en tid der ordet ”punk” ikke betyr så veldig mye mer enn ”juice” eller ”markedsandel”, og har bidratt til noe så banalt som ektefølt inspirasjon for mange tusener av fans. I 2007 trengs det kanskje mer enn vi tror, da musikk handler mindre om kunst og mer om salg enn noensinne.
En trist realitet, kanskje, men sett optimistisk representerer Planes en motkultur som er uvurderlig viktig for musikken. Hadde det bare vært hundre band til som dem hadde jeg sovet mye bedre. Sjekk ut dette bandet, for guds skyld sjekk dem ut.
Den 16. februar spiller de sitt siste show i hjembyen Denver og jeg vurderer å sette meg på flyet. Håper noen vil være med.
Lars Kristensen