Slim Jim Dean gjorde som sitt store idol og forbilde, Lester Bangs, han ble med favorittbandet sitt på tur. Greit nok, Lester Bangs var en legendarisk journalist, med skriveferdigheter som overgår det meste av hva Slim noengang kommer til å skrible ned, men utgangspunktet var det samme. Altså, gulv å sove på (kun for Slim vel og merke), gratis øl, høy musikk og pene jenter (ikke for Slim vel og merke). Slim Jim Dean dro til Bergen med norges nye indie-helter, Hiwata!
Nå må det nevnes at gutta i Hiawata! er sterkt knyttet til denne vesle furore-redaksjonen, men det er ikke god nok grunn til å ikke skrive om de. Herregud, vi skriver da om god musikk her, altså, vi skriver om Hiawata! Hei, vi er tross alt profesjonelle.
Jeg ble vekket grytidlig den 27.januar. Det er lørdag, og jeg hadde egentlig en bakrus å sove bort, men når jeg kjenner det faste ’torsby-grepet’ til Hiawata!-vokalist, Tore Løchstøer Hauge, i det han tar meg i nakken og kaster meg ned på gulvet, skjønner jeg at vi har dårlig tid. Vi blir opphold i noen minutter av svenske J, som for tiden har residens i furore-lokalene. Han skal fortelle oss om gårsdagens slag og episke hendelser som vi ikke fikk være med på, men vi dytter ham pent inn på rommet sitt igjen, før vi stormer mot Oslo S. Vi har et tog å rekke.
Jeg skulle ønske at Dorian Gay var med meg på denne turen, men han følte seg ikke helt vel i dag, var liksom ikke seg selv som han sa. Vel vel, jeg klarer dette her alene, Hiawata! er tross alt mors beste barn. Det ønsker de i hvert fall og tro. På stasjonen møter vi gitaristene Håkon Hagen og Johan Lønnecken på Burger King, mens trommis og reiseleder Are Volmert Sørensen står å fikler med billettene. Bassist og livsnyter Einar (Nomber5) Stubhaug er ikke til stede. Svetten begynner å pimple på pannen til Håkon, men vi andre får roet han ned. Ett minutt før toget skal dra, kommer Einar spaserende bortover perongen med bassen over skulderen. ’Hællæ gutta!’. Hiawata! puster lettet ut. Slim Jim Dean bestiller noe å drikke.
Togturen går merkelig nok uten problemer, i hvert fall innad i bandet. Frustrasjonen til Slim begynner å bre seg utover vogna når det i Drammen kommer på et bandylag med tjue søttenåringer, og et følge med fire sekstenåringer som nyter nyvunnen publisitet fra realityshowet ’feriekolonien’. Hadde de bare holdt kjeft, så hadde jeg kunne slappet av, men når de løper opp å ned i gangene, skryter av at de er på tv, røyker en cm sigg på hver stopp, og friker ut når vi er i Arna fordi de trodde toget hadde kjørt feil å endt opp i Arendal, da slapper ikke Slim Jim Dean av. Jeg vil slå, jeg vil spytte, men sindige Johan i Hiawata! holder meg tilbake. Takk gud for det, jeg vil ikke gå glipp av Fløibane-turen som Hiawata!-gutta har lovt meg!
Etter å ha slått meg til ro med at det bare er booket fem senger på hotellet, rusler vi bort til Kvartertet for å gjennomføre soundchecken. Den blir som vanlig klein og fin, og ingen vet egentlig hvordan det blir hørendes ut....
’Hvordan høres det ut Slim’, roper Tore fra scenen.
’ Eeeeh, hva da? Eller, bra mener jeg, dritbra’ stammer jeg tilbake, etter at Tore vekket meg bakerst i lokalet.
Hiawata! trekker unisont på skuldrene og sier seg fornøyde. Dette blir en bra kveld sier jeg.
Frøken Frøkedal, som er bandansvarlig denne kvelden, gir oss beskjed om at de skal gå på scenen klokken ett. Altså, det er altfor tidlig å begynne å drikke nå, for bandet vel og merke. Vi vandrer hvileløst rundt i Bergen i en halvtimes tid. Det er snø, det er regn, det er varmt det er kaldt, det er tørt, det er vått, hvordan kan man slå seg til ro i denne byen? Jeg lurer gutta inn på Rimi og plutselig er sixpackene kjøpt. Dette blir en bra kveld sier jeg.
Vi bestemmer oss for å slappe av på hotellet vårt. Jeg sier vårt og ser meg rundt, Hiawata! ser ned i bakken. Jeg skjønner at det blir gulvet på meg denne natten. Tilbake på hotelrommet så ruller vi på gulvet, hopper i sengen, bestiller pizza, ser på fotball på tv, tar èn pepsi fra minibaren og kødderinger til andre rom, men da noen foreslår å kaste tv’en ut av vinduet blir det stille. Jeg setter tv’en ned igjen. ’Skru på Spellemannsprisen a’’, sier Tore. Hiawata! er mors beste barn sa jeg jo. Hadde det bare vært meg.
Vi blir sittende å vente på at vår egen (jepp, vi kaller henne fortsatt vår egen) Jenny, aka Rockettothesky, skal vinne årets nykommer prisen. Imens må vi lide oss gjennom en vårkåt rockeprest, fire arrogante unge fuck-ups fra Kristiansund og Karaoke-gutta i de nye gitarkameratene. Lennon/McCartney? Jeg ler meg ihjel Askil Holm.
-Hva har skjedd med smørbukk-Ali?, sier plutselig Håkon.
-Med den sveisen ser han ut som om han er med i kosovoalbansk mafia!, sier jeg.
-Hva ville David Gray sagt?, sier Tore.
Så ler vi oss ihjel og hopper i senga i gjen. Med ett føler vi at vi er med i avslutningscenen i Ringenes Herre, og vi setter oss rolig ned igjen.
Det viser seg til slutt at fire overhypede unge menn blir årets nykommer på spellemannsprisen. Men Jenny er like glad, for hun har kveldens fineste kjole, og den blir vist på tv. Merkelig hvordan man i Norge bare kan bytte navn en gang i året, og så bli nominert som årets nykommer. Merkelig hvordan snakk mellom gode venner i aviser og plateselkaper gjør at folk blir lurt til å kjøpe skiver. Merkelig, men virkelighet. Norge mitt Norge.
Oppholdet på hotelrommet har gjort oss klare, klare for gig. Tore ringer opp til bandansvarlig-Frøkedal og krever en flaske Cristal, som bare en ekte rockestjerne kan gjøre det. Den står klar når vi kommer er beskjeden. Ah, this is the good life! Kvelden på Kvarteret består av en akustisk gig med Martin Hagfors, låtskriveren til nevnete smørbukk, Askil Holm. Eller var det Ali som var smørbukk? Eller Kurt? Man, dette kunne urtartet seg, men jeg gir meg nå. Jeg er ingen mobber. Jeg er ingen Valla. Captain & me skal spille etter han, og Slim har et litt anstrengt forhold til disse gutta. Kun fordi frontmannen benyttet seg av bloggen sin til å disse det gamle bandet mitt av helt usakelige grunner, grunner som han diktet opp selvfølgelig. Men jeg er tross alt profesjonell, så jeg satt backstage og drakk opp ølen dems mens de spilte konsert. En hevn bedre enn noe!
Når klokka begynner å nærme seg halv to, snubler Hiawata! opp på scenen...eller nei, det var jeg som snublet inn i speilsalen på Kvarteret, Hiawata! gikk stilfullt opp på scenen. Som alltid, husk å skille rollene nå Slim. Det var godt med folk i salen, selvom klokken var midt i natta, gamle venner som Stereo 21 gutta var der, Hiwata!-fan PJ fant til og med veien. Denne kvelden kunne ikke gå galt. Hiawata! spilte seg trygt gjennom fremtidige hits som ’Dylan MacKay’. ’Strong’, ’Something For the Ladies’ og Shining Spinning’. Publikum elsket det, Stereo 21 elsket det, Slim Jim Dean elsket det, noen elsket Pönkarana, og andre elsket Frøken Frøkedal. Dette var en fin kveld sier jeg.
Håkon og Johan takket nei til nachspiel og gikk til hotelet, Tore takket for seg etter en halvtime, mens Einar, Are og jeg, Slim Jim Dean, (det vil altså si flesteparten i Nomber5s og Pönkarna) kjørte løpet ut med øl fra en tuborg-automat og ska-punk på stereoen. Men tøffe gutter må også gi seg, tross alt. I den forvirrede Bergens-natten ruslet vi de femti meterene hjem til hotellet. Kvelden var over, kvelden var en suksess. Som vanlig når man er på tur med Hiawata!
Jeg våknet av blitzen til Are. Jeg lå med hodet i en pizzakartong, føttene i en annen pizzakartong, og kun iført boxershorts og fullt påkledd på overkroppen, i hånden hadde jeg et kort hvor noen hadde skrevet ’Gaylord’. Jeg så bort på Are, han så ned i gulvet, mens han forgjeves forsøkte å skjule ett latteranfall.
-’Jeg har jaggu sovet meg gjennom hele natten jeg’, sa jeg.
-’Det kan ha med å gjøre at du bare har sovet i tre timer’, sa Einar.
-Nå er det frokost’, sa Are.
Etter frokosten, gikk vi hvileløst rundt i Bergen sentrum igjen. Det var fortsatt vått, tørt, regn, snø, kaldt, varmt. Men vi brøy oss ikke, vi skulle hjem til Oslo snart. Vi tok den etterlengtede Fløibane-turen, det var regn og tåke så vi så ingenting, men nå hadde jeg i hvert fall noe å fortelle moren min. Vi spiste slitne burgere på Burger King, hentet stashet vårt på hotellet.
-’Ursäkta, men vi hann inte städa, så det är lite stökigt på vårt rum’, sa Are, på ’Torsk På Tallin’-svensk, til resepsjonsdamen.
-’Ja vi merket det, god tur hjem’, sa resepsjonsdamen.
Vi ruslet til stasjonen, kjøpte digg, cola og NME, og satte oss på toget til Oslo. Oslo, kjære Oslo. På turen hjem så var det vi som var de slitsomme kidsa, vi lo av ingenting, tegnet skjegg og briller på folk i avisa, og sto i setene. Voksne menn kan også ha barnslig morro. Takk Bergen, for en fin helg.
Slim Jim Dean