Gamle Slim
Det er et eller annet med sommeren som gjør meg lat, og litt gammel. I hvert fall til sinns. Jeg sover lenge om morgenene, jeg ser ikke på jentene lenger, nå ser jeg bare på en jente. Men hei, det gjør meg ikke lat, bare forelsket. Ah, den sommeren, den sommeren. Men ja, den sommeren ja, den gjør meg lat sier jeg. Jeg orker ikke lenger høre på indie-cred musikk, all den sære elektronika musikken fra i vår, gir meg hodepine. Gi meg John Mayer, gi meg Steely Dan. Glatt og polert voksenpop, perfekt for en sommerdag i vår frelsers gravlund. En kald pils i lomma, og en lunken grill der borte. Kall meg gjerne en gammal gubbe, jeg kaller det bare tilfreds.
Jepsipepsi, jeg har fått mange klager fra hipster-coolster kompisene mine, jeg har faktisk nesten mistet noen av hipster-coolster vennene mine. Og alt dette bare på grunn av min sommer-fetisj for det enkle og kjedelige? Ta dere sammen folkens, la en semi-voksen mann nyte plussgradene uten å måtte være hip. Jeg vet det er vanskelig å se for seg Slim Jim Dean som en u-hip fyr i seilersko, men innimellom må det bare til.
Jeg kjøpte meg ’Continuum’ av John Mayer for noen uker siden nå. Det var den varmeste dagen til nå, og jeg satt på kontorene her og svettet over noen saker jeg måtte få ferdig. Jeg hørte på cred-rock, indie-cred, kjempesvart soul og tung undergrunns hip hop, men jeg ble bare svett i hodet etterhvert. Men da John Mayers behagelige stemme, hans Eric Clapton-iske gitar og den glætte voksne produksjonen kom mot meg, omfavnet jeg den som om det skulle vært bartenderinnen på Garage på en lørdagskveld, eller synthspilleren i Harmonica da, seff. Han reddet meg, han klarnet hodet mitt, og han skrev ferdig sakene mine. Jeg gikk ut i sola, puttet på iPod’en, og plystret, knipset og skippet til ”Waiting On the World To Change”, ”Gravity” og ikke minst den avhengighetskapende, ”The Heart Of Life”. John Mayer gjorde noe med meg. Han gjorde meg gammel, men han gjorde meg også fri. Som Robin Banks ville sagt det, ’Det er lov å værra bli’’, for faen, om jeg får legge til det.
Etter denne oppvåkningen, gikk jeg rett ned til nærmeste Platekompaniet sjappe, og ville ha mer gubbepop. Han kjipe tatoverte surmuleren bak kassa, mumlet noe om at jeg heller burde sjekke ut Deerhoof, Animal Collectice og Handsome Furs, istedet for den helvetes pappa-musikken. Men, til slutt, etter mye om og men, langte han over en skive av en svensk pop-prog-soul mann kalt Salem Al Fakir. ’Har faren din denne skiva?’ spurte jeg bøddelen bak kassa. ’Nei, bestefaren min’, sa han og viste meg fingeren. Perfekt tenkte jeg, og tuslet ut i sola. Og mannen hadde rett, skiva ble en hit med en gang. Salem Al Fakir er virkelig pop og prog og soul i ett. Skiva ’This Is Who I Am’, gjør det samme for meg som John Mayer, bare at den er litt mer ute, og litt mer catchy. Men for en produksjon. Den er glatt, den er stor, og ikke et snev av cred i sikte. Perfekt. Låter som ”This Is Who I Am”, Tell Me” og “Count Me Out”, får meg til å nynne resten av dagen. Er det ikke sånn det skal være da? Man skal vel værra glad? Oh Robin, help me out here...
Altså, jeg er glad i sommeren, jeg er glad i late dager, og jeg er glad i goodtimes. Det er nesten ikke en eneste sjanger jeg ikke har avskrevet som søppel opp gjennom årene. Elektronika, metal, gæmlispop, tenåringspop, prog, bare kom med det, jeg har slaktet hver og en av de. Men jo eldre jeg blir, og tidene forandrer seg, så kommer jeg krypende til korset med skivene under armen. Imorgen skal jeg kjøpe ’Pretzel Logic’ av Steely Dan, og jeg tror jaggu den nye skiva til Maroon 5 kommer ut i morgen.... Eller var det Nomber5s?
Jeg er en enkel sjel, og fornøyd med det. Men bare vent til høsten kommer, da skal jeg vinne tilbake så mye indie-cred at dere bare blir lei av meg (som om vi ikke er det nå Slim, må vi høre dette mølet fra kontoret ditt en dag til, så hopper vi ut av vinduene her. Maaaan... Red.Anm). Men til den tid kommer, gå i parken med Steely Dan, Maroon 5, Salem Al Fakir, Genesis og John Mayer.
Slim Jim Dean
Slimjimdean@furoreiharare.com