20.mars 2007:

Dansepunk

”Træge Trine – hvordan får jeg deg på gli”

Har du fått det før? Jeg mener virkelig fått kjenne det? Startet fredagspilsen halv fire og kjent øyelokkene sige i to-tiden? Fått en whiskeyflaske plassert på bordet under vorspielet, og senere spasert hjemover etter andre ropet på elgen? Stappet i deg en hel Grandis like før du forsøkte å dytte innpå et par sixere Tuborg? Eller Borg? Selvsagt har du vært der. I god tid før stengetid har du tatt beina fatt, vandret hjemover fra byen mens folk rundt deg haster av gårde mot kveldens neste stoppested. Nedtur. Tror du. For når du snubler inn døra hjemme, drassende på en lunken bab og en like lunken dispenser-cola, og deiser ned i sofaen, så kommer magien. Redningen. Danseband Svisj. Gud er virkelig smooth.

”Hun er en country girl med lange fletter – og fregnene plassert på riktig sted”

Dette lille innlegget kan kanskje virke litt påtatt og stusselig. Et rop om oppmerksomhet. Og alt det er selvsagt helt riktig. Men i tillegg så finnes det et snev av genuin fascinasjon for denne musikken hos meg. Danseband. Stensjukt, selvfølgelig. Men det er likevel noe ekstremt eksotisk ved hele denne sjangeren. Har du noen gang sett et danseband? Kjenner du noen som spiller dansebandmusikk? Ikke det nei. De finnes ikke i Oslo by. Knapt nok innen stor-Oslo. Men så fort du kommer inn i distriktene, de rurale områder, hvor samfunnshuset og idrettshallen er helgens midtpunkt, da heter ikke heltene lenger Pete Doherty og Stephen Malkmus. De heter Tommy M og Åsmund Åmli. Når jeg kjører av gårde til hytta, via Drammen og Kongsberg, oppover Numedalen, så er gleden alltid like stor når jeg endelig får inn Radio Halling på bilradioen. Dj’en er rundt førti, prater i ti minutter om en elg som ble påkjørt under Numedal Rally i høst, og har et deilig, monotont toneleie. Og med jevne mellomrom kommer gammel Nashville-country eller ny danseband strømmende ut av høyttalerne. Først da kommer hyttefølelsen. Følelsen av å være befriende langt hjemmefra.

”Hva har du under blusen, Ruth – hva er det der som buler ut”

Hvis du har hørt litt på amerikansk country, så skjønner du hvor dansebandtekstene kommer fra. Helgefyll, (tapt) kjærlighet, og litt generell sjukhet. For det er ikke tilfeldig at det florerer av steel-gitarer, feler og trekkspill i dansebandmusikken. Danseband er en blanding av country og pop, og en anelse folkemusikk. Joda, tekstene er til tider rødmende simple, nødrimene ofte påfallende, og temaene hverdagslige. Men hvis du noen gang har prøvd å oversette en country-tekst til norsk, så skjønner du hvor fort det bærer inn på småflaue stier. Hvis du i det hele tatt har prøvd å skrive noe tilnærmet poetisk, så skjønner du hvor vrient det kan være. Se bare på de flåsete greiene du sitter og leser nå…

”Det er som vanlig dommedag – når jeg går rundt fra bar til bar
og samme hvor jeg ender hen – så går jeg alltid alene hjem”

Kjærlighetssanger er dominerende, særlig blant de unge dansebandene,- Picazzo, Trond Erics, Pegasus. Og disse låtene kan være ganske schizofrene. Fra tekstlinjer om jenter med røde sko, lange fletter, eller glimt i øyet, kan temaet i samme sangen raskt endre seg til hva som skjuler seg under skjørtet på dama. Det vulgære går hånd i hånd med det uskyldige og enkle. Og vokalistene er like vanskelige å få has på. Ofte i overkant lidenskapelige og innstendige i uttrykket, men likefullt dresset opp i fargesprakende dresser som matcher resten av bandet. Annenhver kjærlighetslåt-video har også en tendens til å utspille seg på danskebåten. Color Fantasy, om det virkelig slås på stortromma. Og Iglesiasen blant dansebandvokalistene må ikke forglemmes,- Tommy M. I helhvit dress, på egne ben etter bruddet med Picazzo, i duett med folkets dronning Elisabeth Andreasson. Unnskyld, Andreassen. Hvem sa at danseband ikke kan ha klasse?

”Jeg står mer på gassen enn på bremsen – for jeg er en trailersjåfør
Jeg tar meg en liten stopp i Hamburg – der finnes en kro hvor biffen er så mør”

Det er altså to situasjoner i livet hvor dansebandmusikken virkelig rører meg, to situasjoner hvor jeg ikke befinner meg blant hverdagens trivialiteter og små frustrasjoner. Det er dypt inne i skjenken. Og det er dypt inne i naturen. Og av en eller annen grunn har dansebandmusikken en liten, men farlig effektiv, rolle i begge disse verdner. Frihetens musikk, mine venner. Den nye dansepunken.

Robin Banks