15.mai 2007:

Book’n

”Mitt liv har vært sånn…ja…det har vært sånn, høyt oppe, og ikke så langt nede, men dog ned av og til. Men mest: høyt oppe.” Jens Book-Jensen.

De fleste folk som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk, har en del eldre musikk i samlingen sin. Og med eldre, så mener jeg 30-40 år eller mer. Aretha, Hank, Beach Boys, Beatles, Elvis, Chip, Sinatra. Enorme mengder fantastisk musikk som lett har tålt tidens tann. Men så begynte jeg å tenke. Hva har Norge? Fra før…tja…Aha? Jokke? Nora Brockstedt? Popol Ace? Name-dropper jeg bare fra ”Norsk Rocks Historie”? Visst pokker. Nå har jeg aldri tatt meg det store bryet med å utforske norsk musikk bakover i tid. Research er så forbanna kjedelig. Men plutselig en dag kom det til meg. Det store unntaket. Book’n.

Som alt annet viktig i livet ble jeg kjent med Book’n gjennom far. Nå hadde faren min mer et humoristisk forhold til Jens Book-Jensen. Når Book’n ble satt på platespilleren, var det alltid meningen som et artig innslag. Og jeg lo med. Men for noen få år siden tjuvlånte jeg samlelabumet ”Gledens ambassadør”, lempet det over på iPoden min, og spilte det med jevne mellomrom. På late sommerdager. Sure høstkvelder. På vorspiel. Og den sounden, arrangementene, tekstene, stemmen, det ligger noe uskyldig og tidløst over det hele. Et hint av Disney og Sinatra, crooning, jazz og revy. En svunnen tid som er alt annet enn latterlig.

Jens Petter Book-Jensen var selvsagt fra Bærum, slik alle ekte norske kunstnere er, men han ble fort en vaskeekte Oslo-gutt. Slik de også har en tendens til å bli. Og du har ikke ”kjent” Oslo ordentlig før du har vandret nedover Karl Johan (okej, Karl Johan har blitt et eldorado av horer, tiggere, gatemusikanter og innflyttere i Energie-klær, men tenk deg førti år bakover i tid…) lyttende til ”Hver eneste dag er en Oslodag”, ”Når knoppene spretter på Karl Johan”, ”Når kastanjene blomster i Bygdøy Allé” eller ”Da er det sommer i byen”. Når dagens meny er laks og agurk – og en halvliter øl er en slurk. Ingen kunne vel sagt det bedre.

Og brukte jeg ordet ”uskyldig” tidligere, så er ikke det uten modifikasjoner. For Book’n kunne være en liten frekkas: Da er det vår, småpiker går, på jakt etter sommerens mann synger han, og følger opp med at alle gamle syndere går, og titter litt på formene når, de ser en liten lekke, fin midtsommersbrud. Og Jens Book-Jensen var da også en dashing ung mann da han startet sin karriere på midten av 1930-tallet. I følge Norsk Pop- og Rockleksikon startet han som refrengsanger (hva nå det vil si) for diverse ensembler, og kjapt ble han karakterisert som Nord-Europas Bing Crosby (alle deler av Europa hadde selvsagt sin Bing Crosby), med sin utpregete crooner-aktige sceneopptreden. Denne karakteristikken var også godt hjulpet av at han ofte var svært tidlig ute med å oversette populære amerikanske, svenske og danske slagere til norsk. Book’n skrev i begynnelsen mye selv også, gjerne under pseudonymet Peter Coob (”Book” baklengs. Lett.). Og fra denne tiden og godt ut på 60-tallet var han den ledende plateartisten i Norge, med et variert repertoar av jazz, klassiske croonerlåter, sigøynersanger og sjømannsviser.

Og sjømannsvisene er et kapittel for seg,- Noen fristelser blir det på ferden, for nordmannen er jo så lidderlig populær – og troskapens strenge krav, de dabber litt av, på tehus, blant geishaer i sær” fra sjømannsvisen ”Vi seiler for gamle Norge”, hvor den skjevøyde lille knøtt, smiler så veldig søtt, i snøhvite teblomsters drøss. Ikke politisk korrekt, sier du? Rasistisk? Selvsagt. Har du ikke hørt bestemoren din klage over den ”brune” drosjesjåføren som ikke hjalp henne ut av bilen? Eller akke seg over den kriminelle svarte mannen på nyhetene? De holdningene følger med generasjonen, og gjør lytteopplevelsen enda litt mer eksotisk. Så ta deg en pære, din skjevøyde lille knøtt. Ha ha…

Og som enhver stor artist hadde han også en liten flørt med filmverdenen, da hans siste opptreden på Chat Noir ble filmatisert under det besnærende navnet ”Einar Schankes gledeshus”. Hans siste hit var den glattpolerte, men superfengende, ”Det er lov å være bli’” fra 1985, som like gjerne kunne vært gitt ut 9. mai 1945 med sin optimistiske og frihetselskende budskap. Låta rundet av karrieren til Norges soleklart mest solgte plateartist. Et nøkternt anslag tilsier drøye to millioner solgte skiver, som etter dagens standarder tilsvarer i overkant av 66 platinaplater. Av norske artister er det kun radarparet Aha og Wenche Myhre som kan konkurrere i platesalg, og de har ”jukset” ved å selge brorparten av platene sine i henholdsvis Tyskland og…eh…verden.

Så Book’n, der du sitter oppe i himmelen med dine skjevøyde knøtter og en magisk halvliter som aldri tar slutt - ikke bekymre deg for at livet ditt har vært litt nede av og til. For i Norge er du ikke bare høyt oppe – du er godt plassert helt oppe på toppen. Sa jeg Norge?

Jeg mente selvsagt Nord-Europa.

Robin Banks