Hvis du som jeg, liker å google ting i ditt eget hodet er dette fire søkeord jeg ville brukt om Kollwitz. Fra Bodø og med bakgrunn fra The Spectacle og Beyond The Fences kommer denne femmerbanden med debuten etter drøye tre år som Kollwitz.

Bandet har ofte blitt omtalt som et metallband, noe som egentlig ikke er en passende beskrivelse. Ja, vokalen kunne glætt fronta et metallband, men det er en vill sjangerblanding vi hører på "Like Iron I Rust". At gutta har bakgrunn fra hardcoremiljøet er slettes ikke vanskelig å høret i det hele tatt. Her er det tett, men velspilt. Lite fengende, men dødsfett. Låtene har ikke en lei tendens til å føles som en grautete mølje som renner ut av høytalerene dine. Som flere andre norske kolleger lykkes Kollwitz med sin sjangerblanding. Det høres også passe vondt ut til at jeg velger å tro på dem samtidig som at dette er et album jeg kommer til å anbefale folk for å late som jeg er av det intelligente slaget.

Og det at det her ikke stikker seg ut noen låter som er bedre enn de andre må tolkes som et veldig godt tegn. 

Pokker heller, Kollwitz har klart å lage den debutskiva de sikkert drømte om da de starta opp og om dette holder like høyt nivå live kan jeg kalle allerede kalle Kollwitz for et av de bedre nye bandene jeg har hørt de siste årene. Og vanvittig fet coverart av Johannes Høie.

Spiller på by:Larm. Klart du skal dit. Klart du skal se Kollwitz.