Søk









It Might Get Loud

Tre legendariske gitarister møtes foran kamera og snakker om oppveksten sin og om gitarene sine. Det er fascinerende, interessant og velgjort. Og ofte skikkelig, skikkelig koselig.

Denn filmen tar for seg tre av de mest særegne gitaristene innenfor sin generasjon. Besteforeldergenerasjonen er naturligvis representert ved legendariske Jimmy Page. Den erkebritiske eksentrikeren kledd i "puffy shirts", unormalt lange dressjakker, og med en lang, bakoverkjemmet sølvmanke. Mannen som har skapt marked både for gitarer med dobbel hals, og trikset med å spille gitar med fiolinbue. En foregangsfigur, som naturligvis ga grobunn for mange av de trendene som kulminerte i Spinal Tap. 

Far i den lille gitaristfamilien er selvsagt The Edge, og hans bidrag består primært av innovativ bruk av effektpedaler og forsterkere. Mine fordommer om The Edge som en pretensiøs fyr med trademark-lue måtte ettervhert gi tapt for en fyr med solid selvironi og jovialitet. Ironisk nok trekker han frem Spinal Tap som et vendepunkt i hans musikalske liv (visstnok lo han ikke, han gråt av filmen), og som et incitament til å skape noe nytt. Flere scener i filmen viser ham som en humoristisk fyr som kødder med egen selvhøytidelighet. Ubetalelig er et klipp under rulleteksten, der han i forbindelse med filminnspillingen er rigget opp med en forsterker og en gitar i strandkanten et sted hjemme i Irland. Kamera-crewet spør retorisk om han tar med utstyret sitt ut hit med jevne mellomrom, hvorpå The Edge med største selvfølgelighet svarer: "Oh yeah, yeah. That's my thing, you know, I like to get out here in the elements and...rock out. The islands I always find very inspiring, with those long echo delay sounds...". Hvis klippet mot formodning skulle være autentisk, så gjør det det selvsagt ikke noe mindre morsomt.

Guttungen i familien er Jack White. Den yngste, men på mange måter også den eldste av de tre, med en enorm kjærlighet til rockehistorien generelt og blues spesielt. Han er for det første den som har det mest moderne og støyete uttrykket. Samtidig snekrer han sine egne gitarer, hører på sær, gammel blues og spiller inn musikk på tape (både kassett og enda eldre varianter). Favorittlåta hans er selvsagt et opptak av blueslegenden Son House som fremfører låta "Grinnin' In Your Face" helt uten instrumenter, kun akkompagnert av lettere urytmisk klapping. Det er unektelig sært, men formidler samtidig en imponerende søken etter det ekte, det grunnleggende og pur kreativitet.

Utgangspunktet for denne dokumentaren er disse tre gutta i et rom med gitarer. Møtet stykkes opp av filmklipp fra barndommer og karrierer, men den røde tråden er de samtalene som foregår i møtet mellom dem. De viser frem sine første girarer, sine viktigste riff, de jammer litt sammen, og de avslutter filmen med en deilig akustisk versjon av The Band-låta "The Weight". En lekker avslutning på en film om tre karer som spiller gitar.

Se.

 

Johan Rogge Loennecken , 12.februar 2010

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!