Det er imidlertid én ting man må akseptere for å kunne elske denne skiva. Den er amerikansk. I ordets snevreste, og samtidig videste, betydning. Det er så mye nittitall, Pavement, Pixies, skranglegitar, fete hooks og slacker-tekster her at mange muligens vil stemple dette som uoriginalt, gammeldags og uinteressant. Dem om det. De tar nemlig fullstendig og skjebnesvangert feil.

Hvis du skulle tvile, sjekk ut årets drøyeste stadionrocker og gittttar-låt: "Swim". Intro/vers består av fire kraftige gitarslag vekslende mellom to akkorder. 15 sekunder senere kommer første refreng, så fengende at du tror du aldri kommer til å høre noe bedre. Helt til de roper "oh oh oh!" og kjører i gang samme refrenget én gang til, denne gangen inseminert med et par enda fetere gitarriff. Tamburiner og klangfiltrert vokal stemmer i før et brekk som kunne vært hentet rett ut av sisteskiva til Vampire Weekend frakter deg videre. Aldri før har jeg tatt en pause fra do-vasken for å stå med to never i gule oppvaskhansker knyttet i taktfast hamring over hodet. Episk.

Vampire Weekend-følelsen fra brekket forsterkes ytterligere når "Take It Easy" følger opp. Men selv om de eksotiske innslagene hos Surfer Bloods absolutt er til stede, så er det ingenting som kan frata denne skiva beskrivende ord som "amerikansk" og "gitar". Og der Vampire Weekend er rene og pene skolegutter med briller, så er Florida-gutta i Surfer Blood langhåra, fillete drop-outs med surfebrettet under den ene armen og gitaren under den andre. Det er rufsete, samtidig som lyden høres ren og kul ut. I seg selv et imponerende grep.

Jeg er fortsatt litt usikker på om fascinasjonen for låta "Swim" har gjort meg litt ukritisk til resten av skiva. Er den egentlig så fantastisk som jeg liker å tro? Så nyskapende? Og har det egentlig noe å si? Surfer Blood tar deilige ting fra nåtid og fortid og blander det sømløst. Skreddersøm. Og da kan alle forutintatte kritikere ta seg en pære, uvitende om at de om ikke annet går glipp av en vill fest.

Oh! Oh! Oh!