Monzano har definitift vokst siden førsteskiva "High Horses & One Trick Ponies". Vokalen er blitt sterkere, og tryggere. Samspillet har vokst, og den litt små-skranglete helhetlige følelsen fra "High Horses.." er borte som dugg fra morgensolen.  

Åpningsporet "The Mannequin Wakes" setter fint tonen for albumet, og følger på en fin måte opp smakebiten "Cold Waters" som kom ut på indiesamleren Oslo 2, men det er på ingen måte det sterkeste sporet, verken på melodi- eller tekstsiden. Det løsner derimot på andresporet "Yes, We Can't", som har en av de mørkeste åpningen undertegnede har hørt på en stund: "It's falling apart/It's not so hard to see/Once the fun and the trust is severed/They're hard to retrive. Setninger som ringer veldig klart i mine ører blandet med en sterk melodi og en herlig følelse av oppgitt desperasjon.

Resten av skiva er jevnt over bra, uten at det er noen helt spesielle spor som stikker ut. Det blir en veldig rett inn, halvsakte ut-opplevelse, uten de helt store høydepunktene, rent bortsett fra "Cold Waters". En knall-duett mellom Sjur Lyseid og Norma Sass-vokalisten Thea Glenton Raknes som bryter med resten av albumet på en særdeles treffsikker måte. En nydelig indie-perle som kommer til å herje eteren fremover. 

Og sånn tenkte jeg at anmeldelsen skulle bli; litt sånn jaja, finfint dette, uten at det trakk fram de virkelig store superlativene. Sånn helt streit indie-pop. Vel, det var i allefall det jeg tenkte før jeg hørte de tre siste låtene.

"The Nombers Game"(muligens et lite spark til Nomber 5s?), "Sleeping On Sleepers", og sistesporet "The Buildings, Then The Trees", kom på. Hvor i alle dager kom dette fra? Jeg mener; hæ? Hvorfor i alle dager var ikke resten av skiva akkurat som disse tre låtene? "The Nombers Game" med sin skarpe tekst, og innemellom rett ut vakker falsett-vokal. "Sleeping On Sleepers", hvor aggresjon pakket inn i ufarlig indie-vokal backet med et hint av fuzz i bakgrunnen og overdreven cymbal-bruk, utgjør det beste innslaget innenfor "skranglete-kan-være-forbanna-sexy"-kategorien.

De to låtene høres definitivt ut som noe du har hørt før, men du klarer ikke å plassere det. Er det litt Built To Spill? Litt Alt Du Har Hørt Ti Tusen Og Femti Ganger før? Neineinei! Det er så absolutt noe helt eget, som lever i sitt egne mikro-univers befolket av skranglete hippier med en nyfunnet fasinasjon for småpolert indie-poprock. For dette er så absolutt ren og skjær indie-poprock, men det er blandet ut med en særegen kvalitet jeg ikke klarer å plassere, og det irriterer virkelig livskiten ut av meg. Kan man kalle det nerve? Råhet? Til helvete med røkla?

Men det var sistesporet "The Buildings, Then The Trees", som invaderte hodet mitt, og gjorde denne anmeldelsen nesten umulig å gjennomføre. Jeg satt med konstant gåsehud fra topp til tå, og den låten alene er verdt hele albumet. For å bruke et noe forslitt uttrykk, vil jeg kalle låta episk, og burde sørge for at Monzano blir stort navn i fremtiden! Wow! Wow...

"By This Time Next Year, Everything Will Seem Younger" er ute 15. februar på Spoon Train Audio.

Release-konserten er på Mono 10. februar.