Når det dukker opp en såkalt supergruppe i Norge (i dette tilfellet primært Stavanger), så må man kunne tillate seg å forvente litt ekstra. Janove og Geir Zahl fra Kaizers, selveste Morten Abel, og et knippe andre habile musikere har dannet ring rundt nevnte Zahl for å danne Uncle Deadly. Utgangspunktet er ikke gæli. Flinke folk i slanke dresser med smale slips og en passe dæsj sminke. Me like. Men så var det musikken, da.

Det går stort sett i melodiøs, hyggelig produsert folksy rock. Et innslag av Kaizers her (sjekk introen på "Sneakin' Up"), et hint mot fengende Morten Abel-refrenger der (mer eller mindre kreditert hjelp i "Some Call That Love"), og jevn utposjonering av vispetrommer, gitarer, orgler og ett og annet strykeinstrument. Helgardering. Men i stedet for at det blir litt av alt, så blir det dessverre mye av ingenting. En og annen låt fester seg, men hviskes raskt bort av den neste. Som ikke fester seg. Og da sitter man igjen med et album som absolutt er hyggelig å høre på, men som ikke egner seg til stort mer enn oppvask, dovask og maling. Bakgrunnsmusikk for å få tiden til å gå fortere og få hodet til å nikke. To-tre låter har riktignok melodien og produksjonen til å gi dem kraftig radiopotensiale. Helheten blir derimot kjedelig, og med såpass habile folk involvert får man følelsen av at det er lagt litt lite innsats i plata. Det føles til tider påtatt nedstemt, og jeg skulle ønske gjengen gjorde det en slik supergjeng burde gjøre: leke. Drikk øl, ha det moro, og lag en fest. Låter som den allsangvennlige ""Some Call That Love" høres mest naturlig ut i mine ører. Og nettopp derfor gir jeg ikke opp dette prosjektet. Det er lov å forsøke igjen, folkens. For å si det som Kris Kristofferson:

Once more with feeling...