Slik begynner det altså, dette nye året. 1. Nyttårsdag 2010. Ideen man fikk kl 5 om å drikke enda en flaske, denne gangen rosa cava, marsjerer gjennom hodet som Hanibals elefanter på vei mot Rom. Den dundrende håpløshet ved nye begynnelser ødelagt av de gamle mønster. Pytt, pytt, slik er livet og slik vil livet alltid være, det er bare å dra seg inn i dusjen og vaske av seg røyklaget og spritånden i fra dagen før. Slike dager må man tvinge seg ut, trosse herr Bakrus og begi seg i kamp med dagen, ja kaste seg ut i tvekamp med hele dette jævla nye året.
Ute har Kong Vinter for lengst festet sitt iskalde grep om Oslo, men dager som dette føles det harde grep mer som en svalende klem. Kulden fortrenger giften som fortsatt pumper gjennom kroppen og nedkjøler et overopphetet hodet. En fantastisk rolig vinternatt er det som venter der man vandrer ned Telthusbakken. Oslo sover på sånne dager, femhundreogåttitusen i kollektiv bakrus. Alt er øde, byen er stengt. Gjennom Kubaparken til Løkka i et forsøk på å finne en åpen café. Snøen ligger tungt på trærne. Endene står strødd langs isen på Akerselva, førti fjærbyller, sammen, men alene. Som menneske kan man i det minste trekke innendørs. Først ved Birkelunden finner man noe som er åpent og setter seg ned med en stor sort kaffe, gårsdagens sår begynner å leges nå.
For mange herrens år siden var jeg en måned i Costa Rica med mine foreldre. Nattestid, i et lite hus i en feltleir oppe i Gunacaste nær grensen til Nicaragua, ble stuen invadert av ti-tyve flyvende biller. Disse billene, av familien skarabide kan mine biologforeldre fortelle meg, hadde en sær vane med å fly rett inn i taklampa med et stort dunk. I min ungdommelige naivitet lo jeg godt av disse små beista som aldri lærte, fløy inn i lampa, falt til bakken, reiste seg opp og fløy inn i lampa igjen. Livet har siden vist meg at jeg virkelig ikke har større evne til å lære selv. Denne dagen hadde utviklet seg perfekt om man ikke hadde lagt den avtalen, som den idiot man er oppsøker man dette følelsesvirvar kvinner er. Ingen vits å holde seg for når man løper hodestups inn i murveggen. Den dundrende håpløshet ved nye begynnelser ødelagt av de gamle mønster. So it goes. Opp forbi Møllerfossen går ferden, så over elva til Månefisken. Her møtes man av lys, varme og et folkehav. Konserten er svært godt besøkt, overraskende mye mennesker til å være denne dagen. I mylderet ser du henne og all denne stoiske ro man så kløktig har bygd opp forsvinner ned i føleriets dragsug. Akk, den som ikke emo hadde vært.
Så, i dette emosjonelle kaos, dette virvarets dal, skjer det siste man hadde forventet. Du rives ut av absurditeten ved hele situasjonen og begynner å fokusere på konserten. Du begynner rett ut å nyte musikken som strømmer fra scenen. Therese Aune, Einar Stray og Moddi har alle figurert på indie-scenen her i byen en stund, men for meg er alle tre et nytt møte. Tre musikere som man har hørt om lenge, men aldri sett. For et gledelig bekjentskap det viser seg å være. På Månefisken denne årets første kveld spiller alle tre sammen backa opp av Jørgen Norby på perkusjon, Ofelia Ossum på cello og Hanna Furuseth på fiolin. Settet består av en blanding av de tre artistenes sanger. Lydbildet er holdt så akustisk som mulig, i kombinasjon med et takknemlig (og kanskje redusert) publikum fører dette til en nærhet man sjeldent oppnår. Jeg pleier aldri å like rolige konserter, jeg pleier alltid å begynne å kjede meg. Akkurat her derimot, i dette rom, på denne dag, med disse tre unge talentfulle er det bare en nytelse. Balsam for sjelen hadde jeg kalt det hvis jeg jobba i Naxos og ga ut klassiskmusikksvisker i form av en cd-boks kalt Nocturne. Jævlig deilig og ytterst vakkert kaller jeg det siden jeg tross alt skriver for Furore.
Etter halvannen times tid er konserten over og kaoset tilbake. Ut i natten flykter man i et svakt håp om at vinternatten igjen skal roe ned ditt sinn, før man kapitulerer og igjen vender seg til sin venn etanol. Den dundrende håpløshet ved nye begynnelser ødelagt av de gamle mønster. For en stakket stund var musikken dog, og musikken gjorde veldig, veldig godt. Må noen se å føre disse artistene sammen igjen til en showcase under By:Larm. Dette fortjener flere å få oppleve, selv håpløse bransjehorer. Selv gleder jeg meg til å bli bedre kjent med alle tre hver for seg.
