Først av alt; gratulerer med bra konsert!

Jo, takk. Tusen takk. Følte at alt satt bra, og at publikum var oppmerksomme på musikken jeg ville formidle.

Dette var første konserten i Norge noen gang?

Ja faktisk! Jeg er utrolig glad for muligheten til å dra over dammen for å spille for et nytt publikum, og samtidig se mer av verden. Vi skal dra til Bergen for å spille i morgen kveld, og det tror jeg kommer til å bli veldig bra!

Hvordan vil du klassifisere musikken du skaper? Hvor finner du inspirasjon?

For det første er jeg veldig i mot klassifisering av musikk. Jeg prøver mitt aller beste for at den musikken jeg skaper, skal oppfattes som noe unikt. Når anmeldere sier typ: “Åja, det ligner på Nick Drake, Iron & Wine, Cat Power etc,” og jeg samtidig har lest at jeg høres ut som Tracy Chapman, blir jeg litt irritert. Jeg vil bedømmes på mine egne kriterier, og ha min egen lyd. Jeg skulle ønske at anmeldere ikke var så sammenlignings-orientert. Det som er litt trist, er jo at det handler om markedføringen. Publikum vil jo ha et sammenlignings-grunnlag, slik at det blir lettere å finne fram til musikken min via felles-referanser, samtidig at det blir lettere å promotere siden man putter på en måte musikken i en boks som er lettere å selge.

Har du noensinne blitt sammenlignet med noen artister du ikke likte, evt. noen du likte, men ikke så sammenligningsgrunnlaget?

Nei, altså, jeg har sammenlignet med opptil flere artister jeg liker, men mitt mål med musikken min var aldri å bli som noen av dem. Vi har jo allerede gitt ut to album, og vi blir jo sammenlignet med masse band, da spesielt Iron & Wine, som jo er et bra band, men jeg er ute etter å bli oppfattet som noe unikt.

Dere har vel også blitt sammenlignet med Damien Jurado, kan jeg tro?

Nei, faktisk ikke så mye, men jeg elsker musikken hans! Jeg har faktiskt hørt mye mer på musikken hans enn noen av de bandene vi har blitt sammenlignet med. Vi har jo blitt sammenlignet med det meste innenfor amerikansk folk-musikk. Det som er litt moro da, er jo at sammenligningene endres i henhold til hvem som skriver eller hvilket land vi er i. For eksempel har vi aldri blitt sammenlignet med Bon Iver i USA. Ikke en eneste gang. Men da vi kom til England, var det den eneste sammenligningen engelske skribenter kom med, på bakgrunn av at han da var den største folk-singer/songwriter-typen.

Pluss at han har skjegg.

Ja, det er jo kjennetegnet på folk-musikken i USA. Alle som spiller folk, har jo et skjegg. Jeg mener, jeg har jo hatt skjegg siden jeg var typ 16 år gammel, lenge før jeg var noe særlig interessert i folk-musikk, så jeg skjønner ikke helt greia med det. Det det også blir, er jo enda en sammenlignings-greie, og det går jo greit hvis skribenter vil ha enda en type bås hvor man kan putte musikere innenfor folk-musikken.

Til en skribents forsvar: Dere spilte nettopp en fantastisk konsert, men hvis det var en anmelder tilstede, kommer han nok ikke til å skrive; “Det hørtes ut som Horse Feathers”.

Vi er rett og slett for unge. Det er en kamp om senioritet & popularitet, samtidig som det er snakk for levedyktigheten. Kanskje når vi har gitt ut sånn syv album, eller når vi kommer til album nummer seks, så kanskje jeg får høre; “Åh wow, han høres ut som han selv!” Endelig.

Haha! Så alle i bandet er fra Portland, Oregon antar jeg?

Vel, ja. Nei, altså, vi bor der alle sammen, men ingen er derfra opprinnelig. Jeg er jo fra en bitteliten by i Idaho. Nærmere bestemt Louiston, Idaho. Idaho er et ganske intenst sted, jeg mener, det er jo bare et bredt spekter av trær. Dro fra Louiston for å dra på college, så flyttet jeg vel til Portland for ca 5 år siden, samtidig som jeg startet opp Horse Feathers.

Hva er det som skjer i Portland for tiden?

Det er bare en fantastisk samling av musikere og kunstnere som prøver å skape noe. Akkurat nå har Portland den største tettheten av kunstnere enn noen annen by i USA.
Årsaken til det, er jo at Portland er den billigste byen å leve i på Vestkysten, husleia der er jo vesentlig billigere enn for eksempel Los Angeles, San Francisco, Seattle osv, og det er jo en veldig stor grunn til at mennesker fra hele landet emigrerer til Portland, alle blir på en måte trukket dit. Man kan ha en deltids-jobb, og spille musikk, og klare seg helt fint kontra det å flytte til New York for eksempel, hvor du må innstille deg på å virkelig slite. Portland er også fantastisk i forhold til hvor utrolig mange dyktige musikere det er; det krever veldig lite å finne musikere å spille med eller starte et band eller finne et øvingslokale til en billig penge. Vi i bandet er jo alle fra forskjellige steder i landet, fra Idaho, Oregon, South Carolina osv, som bare kom sammen i Portland.

Hvordan var ditt første møte med byen?

Da jeg først flyttet dit, var jeg arbeidsløs og satt for det meste inne, og lagde musikk, som tilslutt resulterte i den første skiven; Words Are Dead(2006). Det var en litt mørk tid i livet mitt, noe som jeg også tror skinner igjennom på skiven.

Hva ønsker du å formidle gjennom musikken din?

Altså, dette kan høres egoistiskt ut, men jeg lager primært musikk for meg selv. Det var sånn jeg startet; ved å lage musikk til meg selv. Jeg tenkte vel egentlig aldri på at disse sangene skulle bli “offentlige”, skjønner du? I forbindelse med den første skiven, var det jo at jeg lagde alle disse sangene i stuen min, så begynte jeg å spille med en kar, så ble det et album ut av det da. Men det var aldri et mål, eller en ambisjon om å spille musikk på et profesjonelt nivå. Det var essensielt vennene mine som oppfordret meg til å spille mer ute da, men helt siden da har jeg følt, altså når skiven kom ut, og publikum hører det, og kanskje identifiserer seg med det, føler jeg at musikken ikke lenger er min. Jeg spiller musikken, og gir den ut, men jeg føler at musikken nå tilhører publikum på hvilken som helst måte de vil tolke den på. Jeg prøver ikke å være et talsrør eller videreformidler for noe som helst, jeg vil bare spille musikken min.

Du må vel på et eller annet stadie i “musikk-lagingen” tenke på at du lager musikken for et publikum i tillegg til deg selv?

Ja, jeg tror jo at visse ting er universielle: Hjertesorg, ensomhet, å ha problemer med foreldrene sine etc. Jeg tror veldig sterkt på at når du gir ut et album, så kan du ikke kontrollere på noen måte hvordan publikum kommer til å tolke det, eller hvordan [publikum] identifiserer seg med musikken. Jeg tror det er en stor risiko for alle band, når de begynner å legge for stor fokus i hvordan musikken kommer til å bli tolket av publikum. Det er i min mening at på det stadiet, så begynner band å lage pop-singler, og det er jeg overhodet ikke interessert i! Det jeg prøver å skape er bare veldig ærlige sanger, og hvis folk liker det, så er det fantastiskt! Men jeg kommer aldri til å lage musikk jeg ikke kan stå inne for, eller musikk for å blidgjøre en spesiell demografi. Det sidestiller jeg med å selge ut, og jeg tror at de som liker musikken min nå, kommer til å se rett igjennom det.

Hva kan man forvente fra tredjealbumet?

For det første har vi innspilt denne platen på en annerledes måte enn de to første albumene. Før var det ett og ett instrument, mens vi denne gangen har spilt inn mer live i studioet. Det tror jeg er med på å skape en litt større nerve i musikken, en større grad av råskap. Dette albumet kommer også til å bli litt mer “up-beat” enn de to forrige. Ikke det at det kommer til å være pop-musikk av den grunn, det kommer bare til å være en litt mer lystig tone på dette albumet kontra de to forrige. Vi er jo ikke helt ferdig med albumet enda, så vi skal bli ferdig med turneen først, så drar vi tilbake til Portland, og ferdigstiller albumet.

Høres veldig bra ut! Lykke til med resten av turneen, så sees vi kanskje om ikke så altfor lenge!

Håper det selv! Har bare hatt positive opplevelser herfra, og menneskene vi har møtt her så langt har vært helt fantastiske. Tusen takk til Revolver som ville ha oss her!

Thistled Spring er ute en gang i april 2010!