Søk









Hip-hop konserters mange ansikter

Hva har gangsteren, vestkantsnobben, støymusikeren, den politisk korrekte samfunnsviteren og undertegnede til felles? Jo, vi har alle vært på hip-hop konserter.

Her om dagen var jeg på en ytterst trivelig konsert på Blå med Anti-Pop Consortium, en av disse gruppene som utfordret hip-hop sjangerens konvensjoner og bygde seg et navn rundt årtusenskifte. Nå skal jeg overhodet ikke si jeg skjønner meg på hip-hop, heller tvert imot, så jeg skal virkelig ikke prøve å si noe spesielt vettug om musikken. Det som derimot slo meg der jeg står på Blå denne tirsdags kvelden er i hvor fascinerende grad publikummet forandrer seg fra et hip-hop arrangement til et annet. Denne kvelden har Koppen, del av Metronomicom Audio-familien,  nettopp spilt oppvarming. Tony Wilson aka Spykidelic, kjent blant annet fra den svært alternative klubben Dausteg, spiller plater mellom konsertene. Mens publikum er i stor grad alternativmusikknerder du ikke nødvendigvis forventer å se på en hip-hop konsert. Rett og slett ikke noe bling så langt øye kan se.

Tre dager tidligere feirer Juicy 5 år nede i dumpa. Som de fleste som har måtte være til stede på dette arrangementet vet snakker vi ikke akkurat Oslos triveligste publikum på disse kveldene. Ikke for å skjære alle over en fjøl, men har aldri helt skjønt hvordan noen kan ha en så fucka attitude at de ikke klarer å bestille øl i baren uten å komme med linja ”Bitch gi meg en øl!”. Eller for den saks skyld er så jævlige at man ikke kan ha jenter på rydd. For å følge min sanne natur som fordomsfull båssetter: Dette er vel ikke det dedikerte hip-hop miljøet i Oslo? Vi snakker vel her de som har skjønt at hip-hop visstnok er noe kult, men, håper jeg virkelig, ikke skjønt greia. Hallo! Du kan ikke være gangsta når du kommer fra vestkant Oslo. NWA ga faktisk ikke ut plata ”Straight Out of Holmenkollåsen”. Juicy-publikumet er stereotypisk den helt jævlige blandinga av misforstått hip-hop attitude og vestkantsnobb jævelskap. Kanskje den verste blanding noen som har jobbet på et utested kan tenke seg. Kanskje også den diametrale motsetningen til publikum på Antipop konserten, eller, når jeg tenker tilbake har kanskje opplevd et hip-hop publikum som er ennå mindre Juicy…

Høsten 2007 står jeg på Blå og skal se en artist jeg har fått anbefalt varmt fra mange, Sage Francis. Den samme musikknerdtypen som var på Antipop er selvfølgelig representert her også. Resten av et godt besøkt Blå ser ut som en gjeng med samfunnsvitere, nettopp hjemvendt fra backpackertur i Thailand. Alle med god samvittighet over den nylig overførte medlemskontigenten til Natur og Ungdom, SU, RU, AUF, Amnesty eller lignende. Ikke at det er noe galt i det altså, men vi snakker politisk korrekt her, med stor P og enda større K. Sage Francis leverer en fin konsert han, skal ikke sies noe på det. Samme publikum gikk senere igjen på både Buck65 og Busdriver. Tenkte jeg skulle gå på Aesop Rock også, som jeg hadde hørt var litt samme greia. Men der var det plutselig så mye bling og saggebukser at jeg knapt turte å gå inn. Eller nei, det var egentlig bare så fult at jeg ikke orka å være i salen. Jeg innrømmer som sagt at jeg er ytterst fordomsfull her. 

 
Buck65 på Blå

På Aesop Rock begynner vi vel kanskje å nærme oss den siste kategorien inne publikum på hip-hop arrangementer, de faktiske hip-hop’erne. Har faktisk en viss respekt for disse, så får jeg heller leve med tagginga og et slagsmål nå og da. De er i det minste folk som brenner for sjangeren og ikke bare er der fordi de liker klærne. Stone Throw Records kveldene som har vært på Blå er for eksempel illustrerende for dette publikummet vil jeg tro. Nå har jeg ikke engang vært innom Dälek, som spilte under Klubb Vriompeis banneret på Blå. Blås utmerkede alternative klubb, Klubb Vriompeis har tidligere hatt artister som Stephen O’Malley (Sun O)))), Fennesz og White House, så man kan jo tenke seg publikummet som gjester dette.

Guilty Simpson

Guilty Simpson (Stone Throw Records) på Blå 

Poenget mitt bak denne stereotypiske og forenklede fremstillingen er egentlig å spørre hvordan det er teknisk mulig for så forskjellige mennesker å gå på konserter innen samme sjanger? Eneste svaret jeg kan komme opp med er at man rett og slett bruker hip-hop som en alt for overdekkende betegnelse i mine kretser. Det er vel kanskje slik at man opplever den samme variasjonen av publikum hvis vi kaller for eksempel både Vamp, Bruce Springsteen, The Bronx og Serena Maneesh for rock? Eller Vengaboys, DJ Tiesto, Røyksopp, MSTRKFT og Aphex Twin for elektronika? Et videre spørsmål er jo om dette egentlig er et problem for hip-hop, og jo, det vil jeg hevde. Eller kanskje ikke for hip-hop, men for sånne som oss som ikke ser nyansene i sjangeren. Det resulterer rett og slett i at mye musikk vi egentlig ville likt blir belasta med all driten vi hater fra andre deler av sjangeren. Jeg er, ukorrekt nok, stor tilhenger av sjangersetting, men det å putte noe i en sjanger fungerer bare når det hjelper publikum med å skjønne om det er noe man er interessert i eller ikke. I vårt miljø er jeg redd for at det er alt for ofte dette fungerer mot sin hensikt når det gjelder hip-hop. For min egen del skal jeg se bort fra fordommer som kan oppstå ut i fra dette og gå på mye bra hip-hop i årene fremover også.         

Kjetil Sandlund , 27.november 2009

Del

Nyheter

Artikler

Musikk-Norges Kjekkeste Menn 2015
31.December 2015: Handsome Boys Make Pretty Graves:
Best Of 2015
25.December 2015: Er det egentlig noen som fortsatt leser disse listene egentlig?
Årets Beste 2014
31.desember 2014: Lister, lister, lister. Vi hiver oss på.

Anbefalinger

Jesus Fucking Christ
12.november 2013: Nytt fra Like Rats From A Sinking Ship-Remi. Vi gleder oss til mer allerede!
Sweet Like Chili
18.mars 2013: Søstrene Braseth fra Bodø med gode vibber.
Love Dance
22.november 2012: Ingen lager mer ektefølt popmusikk enn denne banden om dagen. Dette SKAL du høre!